I 2005 var undertegnede på sitt årlige besøk til Molde Jazzfestival. En av konsertene jeg så mest fram til det året var med veteranen Anthony Braxton. I tillegg til å ha en solid CV som saksonfonist, bandleder og komponist, er Braxton også en anærkjent musikkteoretiker og -lærer, og en som stadig arbeider i nye konstellasjoner. Til den ovennevnte konserten hadde han med seg et knippe yngre musikere, noen av dem tidligere studenter av ham. Musikken de framførte denne kvelden var intrikat og leken, og kunne tidvis oppleves som en øvelse i kollektiv og samkjørt spontanitet.
Den kvelden la jeg spesielt merke til gitaristen Braxton hadde med seg. Sittende på en stol, bøyd over gitaren sin satt en sped og bebrillet jente og spilte små, spretne gitarlinjer som krinset rundt Braxtons soniske krumspring. Samspillet de i mellom, samt med bassisten, var noe av det som gjorde størst inntrykk etter den kvelden, selv om nok Braxton selv helst hadde villet at helheten hadde vært større enn de enkelte delene. Den unge gitaristens navn var Mary Halvorson.
Jeg skal ikke diskutere her hvorfor det er slik, men det er et faktum at det finnes for få kvinner som virker innen de mer avant gardiske greinene i jazz. Jeg merket meg navnet til Halvorson den gang, men på tross av at hun etter den konserten hadde vært svært aktiv og spilt med blant andre Marc Ribot og Tim Berne, i tillegg til sine egne prosjekter med cellist Jessica Pavone samt den herlige noise-rockduoen People sammen med Kevin Shea fra Mostly Other People Do the Kiling, skulle ikke jeg høre stort fra henne før jeg så at hun hadde gitt ut plate under eget navn på det bittelille New Haven-baserte plateselskapet Firehouse 12 sent i 2008. Plata, Dragon's Head, fasinerer med mye av det samme som ved mitt første møte med Halvorson; små og snurrige gitarlinjer, her i dialog med kun bass og trommer, i spennet mellom nydelig jazz-minimalisme og snerrende avant-rock. Jeg har lyst til å kalle det «forsiktig frenetisk». Til tider kan det minne om post-rock som tidlig Tortoise. Og selv om man kan ane et visst slektskap til Marc Ribot, er Halvorson en av de mest unike gitaristene i jazz nå for tiden.
Tilfeldigvis oppdaget jeg da jeg satte meg ned for å skrive denne artikkelen at Mary Halvorson har utvidet trioen fra Dragon's Head til en kvintett for å spille konserter i forkant av en ny utgivelse for Firehouse 12, Saturn Signs. Så skal det heldigvis ikke gå flere år til neste gang jeg får høre fra henne. Godt er det.
Chris Monsen
NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.
Posts
