Monday, August 08, 2011

Fan # ?: Archers of Loaf re-issues

Denne teksten ble først ublisert under "Anbefalinger"-spalten i FAN, sommeren 2011.

Reissues: Archers of Loaf

Gjenforeninger med 80- og 90-tallets indierockhelter fortsetter. The Pixies har gjort det, Pavement har gjort det, og nå gjør Archers of Loaf det. Skjønt, Loaf hadde aldri noe offisielt brudd, og da bandet la inn årene mot slutten av 1998 etter fire album og fire EP'er på fem år, med utmattelse etter konstant turnering samt at trommeslager Mark Price måtte opereres etter en alvorlig sykdom, virket det også så altfor tidlig. Mye virket ugjort, på en måte. Loaf var ikke som andre gitarorienterte rockeband på 90-tallet. Den gjengse anklagen om at 90-tallsindien var «all brains, no emotions» er en beskyldning som ikke kan rettes mot dem. Loaf hadde «fire in the belly». Rockerne var herlig energiske, drevet fram av buldrende bass, harde back-beats og knasende gitarer ispedd en dose atonale krumspring. Og når de skrudde ned tempoet og gitarene, og Eric Bachmanns grove røst åpenbarte en skjørhet man kanskje ikke skulle tro var der – som foreksempel tittelsporet fra deres hittil siste album, White Trash Heroes fra 1998 – lagde Loaf noen av de mest gripende rockelåtene på denne siden av Kurt Cobain.

Tekstene til Loaf kunne av og til virke som abstrakte ord-leker, men fikk substans og mening vel så mye i kraft av hvordan Bachmann sang dem, med stor innlevelse og overbevisning, så vel som hva han faktisk sang. Platene til Archers of Loaf har i perioder vært vanskelige å få tak i, men det blir det en bedring på nå. Merge Records, som lik Loaf har opphav i miljøet rundt Chapel Hill i North Carolina, gir i høst ut alle av Loafs fire studioalbum, remastret og inkludert bonusspor, samt med albumnotater av ingen ringere enn den anerkjente kritikeren Robert Christgau, som var en av bandets mest vokale tilhengere i løpet av deres første periode. I begynnelsen av august kommer reutgivelsen av Loafs debut Icky Mettle, som blant annet inneholder mini-hiten «Web In Front». De andre tre har i skrivende stund ikke fått utgivelsesdato.

Tuesday, January 11, 2011

FAN #19: Adam Lane

Adam Lane – Full gass!

Nå og da dukker det opp diskusjoner i ulike jazzfora rundt hvordan man kan kjennetegne dagens moderne jazz, til forskjell fra tidligere generasjoners. Slike diskusjoner kan være interessante, men et stort problem med de er at jazz ikke er, og heller aldri har vært, én ensartet musikkform. Konsensus blant skribenter, kritikere og publikum har ført til at enkelte grener av jazzen forbindes med ulike tiår; Dixieland på 20-tallet, swing på 30-tallet, be-bop på 40-tallet. Men slike forestillinger er naturligvis forenklinger av historien. Jazz har hatt mange samtidige utviklinger – for eksempel modaljazz og frijazz på slutten av 50-tallet – og framveksten av jazzskribenter har etterhvert ført til mindre konsensus, men også en større bredde i dekningen av de ulike formene for jazz. Dagens musikk er intet unntak. Det foregår mye forskjellig i jazzverdenen. Likevel kan man driste seg til den påstanden at mange av dagens yngre jazzmusikere ikke kun har latt seg inspirere av jazztradisjonen, men også gjerne krydrer musikken sin med elementer fra grener av populærmusikken som de tydelig setter pris på, og som de i motsetning til sine forgjengere ofte også har vokst opp med, for eksempel punk, hip-hop og elektronika.

Adam Lane er en av nettopp denne generasjonen. En som ikke redd for å si at han setter like stor pris på Bootsy Collins og noise-rockbandet Melt Banana som på Charles Mingus og Duke Ellington, og som også lar disse innflytelsene få innpass i musikken sin. I løpet av de rundt ti siste årene har Lane opparbeidet seg et navn som en talentfull og original komponist og bassist. Mange har nok hørt Lane traktere bass uten å være klar over hans lovende selvstendige virke, da han ble hyret av Tom Waits til å spille på «Bawlers», den andre delen av Waits sin utgivelse Orphans. Hans spill for Waits er muligens et stykke unna det uttrykket han selv er ferd med å bli kjent for, men det er også et tegn på at han har en allsidighet og åpenhet når det gjelder musikalske uttrykk.

Lane har studert under Anthony Braxton og Wadada Leo Smith, blant andre, og har i så måte fått ta inn over seg musikken og teoriene til to viktige aktører innen avantgardejazzen etter 60-tallet. I tillegg han har hatt et tett samarbeid med den underkjente frijazz-saksofonisten Jemeel Moondoc, samt den danske saksofonisten John Tchicai. Innflytelsen fra disse musikerne kan man høre på Adam Lanes kvartett- og trio-utgivelser, som ofte er spenstige, bop-pregede frijazz-øvelser, drevet fram av Lanes kraftige basslinjer.

Men selv om utgivelsen 4 Corners fra 2007, hvor Adam Lane spiller sammen med Ken Vandermark, Paal Nilssen-Love og Magnus Broo, er et ypperlig eksempel på hvordan man kan spille frijazz med et punpunkrock-inspirert attakk, er det igjennom sitt mini-storband Full Throttle Orchestra at Lane virkelig får utløp for sitt talent, samt at musikken også er en mer tydtydelig sammensmelting av hans inspirasjonskilder. Likt flere av bandsammensetningene til Charles Mingus, og for eksempel David Murrays oktet-innspillinger, er Full Throttle Orchestra et forsøk på å kombinere det kraftfulle uttrykket man kan oppnå i et fullblods storband, med den fleksibiliteten og de større rom for improvisasjon som mindre konstellasjoner gjør mulig. Men der Mingus kunne være tydelig politisk, og hvor hans sinne og frustrasjon ga musikken hans et slagkraftig og fandenivoldsk uttrykk, virker Lane å hente inspirasjon fra rock og tung funk for å oppnå samme effekt. Utgivelsen New Magical Kingdom fra 2006 (Clean Feed) er, for å bruke et slitt uttrykk, en knyttneve av en jazzplate. Her er grunnlaget for de fleste låtene ofte tunge og seige riff, gjerne med basis i Lanes kontrabass i samspill med elekrisk gitar, som senere blomstrer ut i mer formfulle blåsepartier hvor hele septetten trår til. Det er i det hele tatt en temmelig groovy plate, et uttrykk man ikke kan bruke om mye av vår tids avantgardejazz.

I oktober i år kom oppfølgeren, Ashcan Rantings (Clean Feed), en dobbel-CD med ti låter, hvorav halvparten er nye, og gjerne bedre, versjoner av eldre komposisjoner. Bandet har nå økt til en oktet – gitaren er byttet ut med to blåsere, noe som gir større plass til Lanes bass, samt mere trøkk i blåserekka. Hele besetningen, med unntak av Lane selv, er også skiftet ut. På Ashcan Rantings er det tydelig at Lane har vokst både som komponist og arrangør. Temaene og arrangementene er mer varierte, og låtene har også større dynamikk. Flere av låtene er tidvis nesten vakre og kontemplative, men disse blir i neste instans blir satt opp mot røffere partier, med større trøkk og kraftige, nesten kakofoniske utblåsninger. Dynamikken og variasjonen gjør at Ashcan Rantings kanskje også er en enda bedre plate enn New Magical Kingdom, og står som en av undertegnedes favoritt-utgivelser fra i år.

I en tid med trange økonomiske kår og usikker framtid for mange i musikkbransjen, er det kanskje spesielt vanskelig for jazzmusikere som virker innen mer avantgardiske uttrykk. Adam Lanes musikk er mer enn bra nok i seg selv, men man kan håpe at hans forkjærlighet for og inkorporering av elementer fra bråkete rock, som fremdeles har et større publikum enn jazz, kan friste noen flere søkende sjeler til å låne musikken hans et øre. Og forhåpentligvis betale for den i tillegg.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.