Hentet i fra arkivet, en omtale av Randy Newman's Harps and Angels skrevet i forbindelse med magasinet Plan B sin kåring av de beste platene året 2008. Publisert 14. desember, 2008.
Tekst: Chris Monsen
14.12.2008
Plateåret 2008: 11. plass
På 11. plass finner vi en omstridt amerikaner. Chris Monsen gir her en grundig innføring i hans 2008-utgivelse.
Randy Newman – ”Harps And Angels”
I løpet av de førti årene som har gått siden Randy Newman debuterte på plate, har han posisjonert seg som en av Amerikas beste låtskrivere. Likevel er han på mange måter en outsider. Man kan undres hvorfor. Få har vist en slik villighet til å dykke ned i det mangefasetterte amerikanske folkesinnet, noe som kan ha vært litt av problemet.”Jeg”-karakterene i Randy Newmans tekster kan ofte vise holdninger og meninger som er langt unna lytterens. I en tid der poptekster ofte tolkes i lys av artistens biografi eller gir mening for lytteren i form av dens gjenkjennelsesfaktor, kan slike litterære virkemidler virke fremmedgjørende og få en til å spørre ”hva mener Randy selv?”. Svaret gir seg som regel om man lytter godt nok. Newman er en førsteklasses satiriker og kan være meget spydig overfor sine meningsmotstandere. Han sparker både til gud og hvermansen, inkludert seg selv til tider. På den andre siden kan han være uhyre følsom, spesielt når han skildrer samliv og tap. Dette tematiske spennet krever sitt av lytteren.
Også rent musikalsk har Newman stått litt på siden av rocken, der han har latt seg inspirere av arven fra New Orleans, piano-blues og førkrigs-jazz, i tillegg til filmmusikk, som hele tiden har vært hans attåtnæring. Randy Newman er på ingen måte en typisk rockestjerne.
(fortsetter)
”Harps and Angels” er Randy Newmans første plate med nyskrevet materiale på et tiår. I løpet av denne tiden har to av hans gamle sanger fått ny relevans: ”Louisiana 1927” ga gjenlyd i kjølvannet av orkanen Katarinas herjinger i New Orleans, mens ”Political Science” er stadig relevant all den tid det finnes stemmer i USA som vil ty til (for) enkle løsninger i utenrikspolitiske spørsmål (”They all hate us anyhow, so let's drop the big one now”).
Newmans nye materiale er likevel høyst relevant. I et av hovedsporene på ”Harps and Angels” får vi et forsvar for USA i form av ”A Few Words In Defense Of My Country”, hvor en såret patriot erkjenner at riktignok er den sittende administrasjonen den verste de har hatt, men neppe den verste i verdenshistorien. At han føler han må dra fram verstinger som Hitler og romerske keisere sier vel sitt om hva han tenker om Bush og co.
I ”Piece Of The Pi”», en Kurt Weill-aktig komposisjon, og ”Easy Street” går han til angrep på de privilegerte, inkludert seg selv, og de stadig økende forskjellene i samfunnet. Newmans snedige sans for humor dukker opp stadig vekk, som i ”Korean Parents” hvor det argumenteres for at den beste måten å disiplinere dagens ungdom på er å adoptere koreanske foreldre.
Men det er ikke bare politiske og samfunnsmessige observasjoner på ”Harps and Angels”. Åpningssporet, som også er tittelsporet, omhandler en nær-døden-opplevelse og et møte med en fransktalende Gud. I ”Potholes” tar Newman opp økende alderdom og hukommelsestap på sin egen spesielle måte. Når han synger om mellommenneskelige tema blir det skikkelig vakkert; i ”Losing You” møter vi en muligens angrende synder som endelig innser hva hans største tap har vært, mens avslutningslåten ”Feels Like Home” er den ultimate hyllest til en make.
Dette spennet mellom politisk satire og humoristisk spydighet på den ene siden, og det nærmest intenst følsomme og kjærlige på den andre, er typisk for Randy Newman. At han overbeviser såpass med begge deler er et bevis på hans dyktighet. Musikalsk sett har en Newman-plate kanskje aldri vært så preget av hans virke innen filmmusikk som på ”Harps And Angels”. Likevel er det både temamessig og musikalsk sett umiskjennelig og på mange måter klassisk Randy Newman. I tillegg er «Harps And Angels» blant hans mest velskrevne og best utførte plater. Håper det ikke blir ti år til neste gang.
Posts
