Fra arkivet: Om Randy Newman's Harps and Angels

Hentet i fra arkivet, en omtale av Randy Newman's Harps and Angels skrevet i forbindelse med magasinet Plan B sin kåring av de beste platene året 2008. Publisert 14. desember, 2008.

Tekst: Chris Monsen 14.12.2008

Plateåret 2008: 11. plass

På 11. plass finner vi en omstridt amerikaner. Chris Monsen gir her en grundig innføring i hans 2008-utgivelse.

Randy Newman – ”Harps And Angels”

I løpet av de førti årene som har gått siden Randy Newman debuterte på plate, har han posisjonert seg som en av Amerikas beste låtskrivere. Likevel er han på mange måter en outsider. Man kan undres hvorfor. Få har vist en slik villighet til å dykke ned i det mangefasetterte amerikanske folkesinnet, noe som kan ha vært litt av problemet.
”Jeg”-karakterene i Randy Newmans tekster kan ofte vise holdninger og meninger som er langt unna lytterens. I en tid der poptekster ofte tolkes i lys av artistens biografi eller gir mening for lytteren i form av dens gjenkjennelsesfaktor, kan slike litterære virkemidler virke fremmedgjørende og få en til å spørre ”hva mener Randy selv?”. Svaret gir seg som regel om man lytter godt nok. Newman er en førsteklasses satiriker og kan være meget spydig overfor sine meningsmotstandere. Han sparker både til gud og hvermansen, inkludert seg selv til tider. På den andre siden kan han være uhyre følsom, spesielt når han skildrer samliv og tap. Dette tematiske spennet krever sitt av lytteren.
Også rent musikalsk har Newman stått litt på siden av rocken, der han har latt seg inspirere av arven fra New Orleans, piano-blues og førkrigs-jazz, i tillegg til filmmusikk, som hele tiden har vært hans attåtnæring. Randy Newman er på ingen måte en typisk rockestjerne.

(fortsetter)



”Harps and Angels” er Randy Newmans første plate med nyskrevet materiale på et tiår. I løpet av denne tiden har to av hans gamle sanger fått ny relevans: ”Louisiana 1927” ga gjenlyd i kjølvannet av orkanen Katarinas herjinger i New Orleans, mens ”Political Science” er stadig relevant all den tid det finnes stemmer i USA som vil ty til (for) enkle løsninger i utenrikspolitiske spørsmål (”They all hate us anyhow, so let's drop the big one now”).

Newmans nye materiale er likevel høyst relevant. I et av hovedsporene på ”Harps and Angels” får vi et forsvar for USA i form av ”A Few Words In Defense Of My Country”, hvor en såret patriot erkjenner at riktignok er den sittende administrasjonen den verste de har hatt, men neppe den verste i verdenshistorien. At han føler han må dra fram verstinger som Hitler og romerske keisere sier vel sitt om hva han tenker om Bush og co.
I ”Piece Of The Pi”», en Kurt Weill-aktig komposisjon, og ”Easy Street” går han til angrep på de privilegerte, inkludert seg selv, og de stadig økende forskjellene i samfunnet. Newmans snedige sans for humor dukker opp stadig vekk, som i ”Korean Parents” hvor det argumenteres for at den beste måten å disiplinere dagens ungdom på er å adoptere koreanske foreldre.

Men det er ikke bare politiske og samfunnsmessige observasjoner på ”Harps and Angels”. Åpningssporet, som også er tittelsporet, omhandler en nær-døden-opplevelse og et møte med en fransktalende Gud. I ”Potholes” tar Newman opp økende alderdom og hukommelsestap på sin egen spesielle måte. Når han synger om mellommenneskelige tema blir det skikkelig vakkert; i ”Losing You” møter vi en muligens angrende synder som endelig innser hva hans største tap har vært, mens avslutningslåten ”Feels Like Home” er den ultimate hyllest til en make.

Dette spennet mellom politisk satire og humoristisk spydighet på den ene siden, og det nærmest intenst følsomme og kjærlige på den andre, er typisk for Randy Newman. At han overbeviser såpass med begge deler er et bevis på hans dyktighet. Musikalsk sett har en Newman-plate kanskje aldri vært så preget av hans virke innen filmmusikk som på ”Harps And Angels”. Likevel er det både temamessig og musikalsk sett umiskjennelig og på mange måter klassisk Randy Newman. I tillegg er «Harps And Angels» blant hans mest velskrevne og best utførte plater. Håper det ikke blir ti år til neste gang.

Fan # ?: Archers of Loaf re-issues

Denne teksten ble først ublisert under "Anbefalinger"-spalten i FAN, sommeren 2011.

Reissues: Archers of Loaf

Gjenforeninger med 80- og 90-tallets indierockhelter fortsetter. The Pixies har gjort det, Pavement har gjort det, og nå gjør Archers of Loaf det. Skjønt, Loaf hadde aldri noe offisielt brudd, og da bandet la inn årene mot slutten av 1998 etter fire album og fire EP'er på fem år, med utmattelse etter konstant turnering samt at trommeslager Mark Price måtte opereres etter en alvorlig sykdom, virket det også så altfor tidlig. Mye virket ugjort, på en måte. Loaf var ikke som andre gitarorienterte rockeband på 90-tallet. Den gjengse anklagen om at 90-tallsindien var «all brains, no emotions» er en beskyldning som ikke kan rettes mot dem. Loaf hadde «fire in the belly». Rockerne var herlig energiske, drevet fram av buldrende bass, harde back-beats og knasende gitarer ispedd en dose atonale krumspring. Og når de skrudde ned tempoet og gitarene, og Eric Bachmanns grove røst åpenbarte en skjørhet man kanskje ikke skulle tro var der – som foreksempel tittelsporet fra deres hittil siste album, White Trash Heroes fra 1998 – lagde Loaf noen av de mest gripende rockelåtene på denne siden av Kurt Cobain.

Tekstene til Loaf kunne av og til virke som abstrakte ord-leker, men fikk substans og mening vel så mye i kraft av hvordan Bachmann sang dem, med stor innlevelse og overbevisning, så vel som hva han faktisk sang. Platene til Archers of Loaf har i perioder vært vanskelige å få tak i, men det blir det en bedring på nå. Merge Records, som lik Loaf har opphav i miljøet rundt Chapel Hill i North Carolina, gir i høst ut alle av Loafs fire studioalbum, remastret og inkludert bonusspor, samt med albumnotater av ingen ringere enn den anerkjente kritikeren Robert Christgau, som var en av bandets mest vokale tilhengere i løpet av deres første periode. I begynnelsen av august kommer reutgivelsen av Loafs debut Icky Mettle, som blant annet inneholder mini-hiten «Web In Front». De andre tre har i skrivende stund ikke fått utgivelsesdato.

FAN #19: Adam Lane

Adam Lane – Full gass!

Nå og da dukker det opp diskusjoner i ulike jazzfora rundt hvordan man kan kjennetegne dagens moderne jazz, til forskjell fra tidligere generasjoners. Slike diskusjoner kan være interessante, men et stort problem med de er at jazz ikke er, og heller aldri har vært, én ensartet musikkform. Konsensus blant skribenter, kritikere og publikum har ført til at enkelte grener av jazzen forbindes med ulike tiår; Dixieland på 20-tallet, swing på 30-tallet, be-bop på 40-tallet. Men slike forestillinger er naturligvis forenklinger av historien. Jazz har hatt mange samtidige utviklinger – for eksempel modaljazz og frijazz på slutten av 50-tallet – og framveksten av jazzskribenter har etterhvert ført til mindre konsensus, men også en større bredde i dekningen av de ulike formene for jazz. Dagens musikk er intet unntak. Det foregår mye forskjellig i jazzverdenen. Likevel kan man driste seg til den påstanden at mange av dagens yngre jazzmusikere ikke kun har latt seg inspirere av jazztradisjonen, men også gjerne krydrer musikken sin med elementer fra grener av populærmusikken som de tydelig setter pris på, og som de i motsetning til sine forgjengere ofte også har vokst opp med, for eksempel punk, hip-hop og elektronika.

Adam Lane er en av nettopp denne generasjonen. En som ikke redd for å si at han setter like stor pris på Bootsy Collins og noise-rockbandet Melt Banana som på Charles Mingus og Duke Ellington, og som også lar disse innflytelsene få innpass i musikken sin. I løpet av de rundt ti siste årene har Lane opparbeidet seg et navn som en talentfull og original komponist og bassist. Mange har nok hørt Lane traktere bass uten å være klar over hans lovende selvstendige virke, da han ble hyret av Tom Waits til å spille på «Bawlers», den andre delen av Waits sin utgivelse Orphans. Hans spill for Waits er muligens et stykke unna det uttrykket han selv er ferd med å bli kjent for, men det er også et tegn på at han har en allsidighet og åpenhet når det gjelder musikalske uttrykk.

Lane har studert under Anthony Braxton og Wadada Leo Smith, blant andre, og har i så måte fått ta inn over seg musikken og teoriene til to viktige aktører innen avantgardejazzen etter 60-tallet. I tillegg han har hatt et tett samarbeid med den underkjente frijazz-saksofonisten Jemeel Moondoc, samt den danske saksofonisten John Tchicai. Innflytelsen fra disse musikerne kan man høre på Adam Lanes kvartett- og trio-utgivelser, som ofte er spenstige, bop-pregede frijazz-øvelser, drevet fram av Lanes kraftige basslinjer.

Men selv om utgivelsen 4 Corners fra 2007, hvor Adam Lane spiller sammen med Ken Vandermark, Paal Nilssen-Love og Magnus Broo, er et ypperlig eksempel på hvordan man kan spille frijazz med et punpunkrock-inspirert attakk, er det igjennom sitt mini-storband Full Throttle Orchestra at Lane virkelig får utløp for sitt talent, samt at musikken også er en mer tydtydelig sammensmelting av hans inspirasjonskilder. Likt flere av bandsammensetningene til Charles Mingus, og for eksempel David Murrays oktet-innspillinger, er Full Throttle Orchestra et forsøk på å kombinere det kraftfulle uttrykket man kan oppnå i et fullblods storband, med den fleksibiliteten og de større rom for improvisasjon som mindre konstellasjoner gjør mulig. Men der Mingus kunne være tydelig politisk, og hvor hans sinne og frustrasjon ga musikken hans et slagkraftig og fandenivoldsk uttrykk, virker Lane å hente inspirasjon fra rock og tung funk for å oppnå samme effekt. Utgivelsen New Magical Kingdom fra 2006 (Clean Feed) er, for å bruke et slitt uttrykk, en knyttneve av en jazzplate. Her er grunnlaget for de fleste låtene ofte tunge og seige riff, gjerne med basis i Lanes kontrabass i samspill med elekrisk gitar, som senere blomstrer ut i mer formfulle blåsepartier hvor hele septetten trår til. Det er i det hele tatt en temmelig groovy plate, et uttrykk man ikke kan bruke om mye av vår tids avantgardejazz.

I oktober i år kom oppfølgeren, Ashcan Rantings (Clean Feed), en dobbel-CD med ti låter, hvorav halvparten er nye, og gjerne bedre, versjoner av eldre komposisjoner. Bandet har nå økt til en oktet – gitaren er byttet ut med to blåsere, noe som gir større plass til Lanes bass, samt mere trøkk i blåserekka. Hele besetningen, med unntak av Lane selv, er også skiftet ut. På Ashcan Rantings er det tydelig at Lane har vokst både som komponist og arrangør. Temaene og arrangementene er mer varierte, og låtene har også større dynamikk. Flere av låtene er tidvis nesten vakre og kontemplative, men disse blir i neste instans blir satt opp mot røffere partier, med større trøkk og kraftige, nesten kakofoniske utblåsninger. Dynamikken og variasjonen gjør at Ashcan Rantings kanskje også er en enda bedre plate enn New Magical Kingdom, og står som en av undertegnedes favoritt-utgivelser fra i år.

I en tid med trange økonomiske kår og usikker framtid for mange i musikkbransjen, er det kanskje spesielt vanskelig for jazzmusikere som virker innen mer avantgardiske uttrykk. Adam Lanes musikk er mer enn bra nok i seg selv, men man kan håpe at hans forkjærlighet for og inkorporering av elementer fra bråkete rock, som fremdeles har et større publikum enn jazz, kan friste noen flere søkende sjeler til å låne musikken hans et øre. Og forhåpentligvis betale for den i tillegg.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.

FAN #18: David S. Ware

David S. Ware

Dokumentarserien Jazz av Ken Burns fra 2001 er en informativ og interessant, men også frustrerende selektiv og konservativ reise i jazzhistorien. Et av de kjedeligste valgene som blir gjort i løpet av dens ti episoder, er at den hopper bukk over store deler av jazzen fra 70-, 80-, og 90-tallet. De to siste tiårene er sågar nesten kun representert ved hjelp av en montasje av et lite utvalg musikere fra perioden, med mest fokus på tradisjonalisten – og en av seriens største bidragsytere – Wynton Marsalis. Serien bidrar dermed til å videreføre en myte om jazz, nemlig at dens vitalitet forsvant i graven med Coltrane og 60-tallet. Chicago-scenen og starten på Association for the Advancement of Creative Musicians nevnes ikke, ei heller den kreativt sett svært fruktbare Loft Jazz-scenen i New York på 70- og 80-tallet, for å nevne kun to svært viktige perioder i amerikansk avantgarde-jazz.

Tenorsaksofonisten David S. Ware (født i New Jersey, 1949) fant sin stemme sammen med musikere som var involvert i nettopp den nevnte Loft Jazz-scenen, etter at han flyttet til New York i 1973. Rundt samme tid ble han spurt av pianisten og frijazzlegenden Cecil Taylor om å bli med i hans Cecil Taylor Unit, en erfaring som ble minst like viktig for Wares musikalske utvikling som jammingen på loftene i downtown New York. Sammen med Cecil Taylor turnerte Ware mye både i USA og i Europa, og spilte inn albumet Dark To Themselves. Etter arbeidet med Taylor ble Ware medlem av Andrew Cyrilles Moano, som i tillegg til tre plateutgivelser også er representert på samleren Wildflowers: The New York Loft Jazz Sessions (Douglas), et verdifullt dokument fra denne perioden.

I løpet av 80-tallet samarbeidet Ware med folk som Milford Graves og den tyske bassisten Peter Kowald, men han henvendte seg til gamle kjente da han skulle spille inn sin første plate under eget navn. Igjennom sitt arbeide med Cecil Taylor møtte Ware trommisen Marc Edwards, som skulle bli hans første faste samarbeidspartner. Mot slutten av 80-tallet slo Ware og Edwards seg sammen med en annen viktig stemme fra New Yorks jazz-undergrunn, bassisten og komponisten William Parker (Parker har blitt profilert i et tidligere nummer av FAN). Denne trioen spilte inn Passage Of Music for det svenske plateselskapet Silkheart i 1988, og med introduskjonen av pianisten Matthew Shipp ble en av den senere tids lengstlevende og mest produktive jazzgrupper dannet, David S. Ware Quartet. Riktignok har gruppen opp igjennom tiden hatt fire forskjellige trommeslagere – Ware har et rykte for å ikke den letteste mannen å arbeide med – men kvartetten har siden 1990 gitt ut tett opp mot 20 album, med 1992s Flight Of I som kanskje det største av flere høydepunkt.

Som saksofonist har David S. Ware en særegen og lett gjenkjennelig tone. Den er kraftfull på en måte som tidvis kan minne om Sonny Rollins, en av Wares første musikalske helter og hvis komposisjon «Freedom Suite» har blitt spilt inn i en noe omarrangrt og forlenget versjon av Wares kvartett, og kom på plate i 2002. I tillegg har Ware en hang til en «reach for the sky» spiritualitet i musikken sin, en slags videreføring av Pharoah Sanders og Albert Aylers musikk, hvor låtene gjerne bygges opp lag for lag, og saksofonens melodilinjer gradvis strekker seg utover hovedtema og gjerne ender i kakofoniske crescendo. La nå ikke den beskrivelsen virke avskrekkende. Musikken er ofte gripende vakkert i all sin uro, som for eksempel «Aquarian Sound», først utgitt på nevnte Flight Of I, en av 90-tallets aller sterkeste jazzkomposisjoner.

Rundt 1999 ble Ware diagnostisert med en nyrefeil. Han arbeidet allikevel ufortrødent igjennom 2000-tallet, med både konserter og plateinnspillinger tross kompliserte behandlinger. Men i januar 2009 kom beskjeden fra Wares plateselskap, AUM Fidelity, om at han ville komme til å trenge en ny nyre. Ting så mørkt ut inntil en donor meldte seg og Ware ble operert i mai samme år, med suksessfullt utfall. Ware kom seg faktisk såpass at han spilte en solokonsert på Abrons Art Center i New York i oktober 2009, som ble utgitt på platen Saturnian tidligere i år. Nylig kom også Onecept, en trioinnspilling med William Parker på bass og Warren Smith på trommer. Materialet på Onecept er etter sigende 100% improvisert, men samspillet mellom Ware og Parker er blitt såpass stødig og intuitivt i løpet av deres mange år sammen, at musikken ikke på noe tidspunkt virker tentativ. Snarere tvert i mot er Onecept full av driv og vitalitet, med Wares karakteristiske grove saksofon som sentrum. Velkommen tilbake.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.

FAN #16: Mike Watt

Mike Watt – en Minuteman av den gode sorten

På onsdagen under årets Øyafestival, litt før klokken halv åtte på Enga, vil en levende legende entre scenen. Nei, jeg tenker ikke på James Newell Osterberg Jr., bedre kjent som Iggy Pop. Ei heller Scott Ashton, Steve Mackay eller James Williamson. Nope. Selv om jeg er aldri så glad i The Stooges, og spesielt utgivelsen Fun House, er det for meg en minst like stor, for ikke å si større, glede å få oppleve Mike Watt traktere bass på en scene igjen.

Mike Watt er nok ikke like kjent som sine medmusikanter i dagens inkarnasjon av The Stooges. Men han har en høy stjerne blant mange musikere såvel som musikkelskere og et godt knippe journalister, blant disse The New Yorkers Sasha Frere-Jones. Watts utrettelighet, arbeidskapasitet, evne til å gi av seg selv, og samtidig hans vilje til å holde på sine grunnverdier er ved siden av hans utvilsomt store musikalske kvalitet og arv grunner til den respekten.

Watt huskes best som bassist, låtskriver og tidvis vokalist i indiepunk-trioen Minutemen sammen med hans barndomsvennen D. Boon på gitar og vokal, og trommis George Hurley. Skjønt «punk» er en temmelig upresis beskrivelse av det Minutemen bedrev. Riktignok hadde de en forkjærlighet for høyt tempo og tidvis velrettet aggresjon, men musikken deres var en solid legering av ulike inspirasjonskilder som gjorde Minutemen til et umiskjennelig og unikt band, og det i en ellers ganske så fruktbar og kreativ periode for Amerikansk undergrunnsmusikk. Minutemen hadde et solid punk-derivert driv, men med en fleksibilitet og dynamikk som kan minne om heftig be bop. Samtidig hadde de en avslappet men uflashy funky tilnærming – mer The Meters enn «slappin' da bass», om du forstår – og en jordnærhet som kan tilskrives deres forkjærlighet for Creedence Clearwater Revival.

Ulikt mange (men slett ikke alle) samtidige punk-relaterte band var Minutemen ekstremt gode og samspilte musikere. Ikke at de på noe som helst tidspunkt gjorde et poeng av dette ved for eksempel å pøse på med soloer. Snarere tvert i mot. De brukte sine respektive instrumentale ferdigheter til å krystallisere sine musikalske idéer og levere sine ofte korte låter så overbevisende og slagkraftig som mulig. Etter at Mike Watt gradvis la fra seg plekteret rundt 1983 og heller konsentrerte seg om å spille «pizzicato» (med fingrene), ble også Minutemen et enda mer dynamisk, pulserende og smidig band. På Miutemens magnum opus, Double Nickels On the Dime fra 1984, spiller han nesten utelukkende med fingrene. I tillegg til mer åpenbare inspirasjonskilder som det oppfinnsomme DIY-spillet til Richard Hell, samt Gang Of Four-bassist Dave Allen, ble arven fra folk som James Jamerson (kjent fra utallige Motown-hits) tydeligere i Watts basstraktering. Andre umiddelbare assosiasjoner er Pere Ubus Tony Maimone, samtidig som jazzbassister som Paul Chambers og Charlie Haden, som har opptrådt med Minutemen, nok også har satt sine spor.

Tekstmessig hadde Minutemen også mye å fare med. De var et politisk motivert band, med sympati til arbeiderklassen og en sterk skepsis til Ronald Reagans regime. Men Minutemen unnvek i stor grad enkle slagord, med mindre de var fengende («This Ain't No Picninc»), til fordel for subtilitet. I åpningsstrofen på «Viet Nam» fra Double Nickels ... lærer D. Boon tilsynelatende bort prosentregning: «Let's say I've got a number / that number's 50.000 / that's ten percent / of 500.000». Men effekten er en kritikk av styringsmaktenes hang til å skjule de reelle kostnadene ved krig – ofre såvel som dollar – med en heller lemfeldig omgang med tall. I hovedsak var det D. Boon som stod bak de mest eksplisitt politiske tekstene til Minutemen. Watt på sin side foretrakk ofte mer abstrakte tekster, med hint og vink til litteratur som hadde fascinert ham. James Joyce var en inspirasjon. I tillegg var han opptatt av språkets makt og betydning, og sprinklinger av Umberto Ecos og Wittgensteins tanker sniker seg inn i låter som «Do You Want New Wave Or Do You Want the Truth?». Men i tillegg var både Boon og Watt morsomme. I «Take 5, D.» har Watt dissekert et brev fra sin husvert, og en advarsel mot å bruke en lekk dusj blir omgjort til et dadaistisk dikt.

Minutemen var et band med tre kompiser preget av spilleglede, skapervilje og en ufravikelig visjon om hva de ville. Dessverre fikk et av 80-tallets mest unike band altfor tidlig slutt da D. Boon døde i en bilulykke i 1985. Etter en selvpålagt pause vendte Watt tilbake til musikken da han på forespørsel fra Thurston Moore spilte bass på to låter fra Sonic Youths EVOL. Siden den gang har Watt hatt flere prosjekter gående. I første omgang startet han fIREHOSE sammen med Minutemen-trommis George Hurley. Deretter har han gitt ut soloplater og spilt med blant andre Nels Cline og J. Mascis. I tillegg har en månedlig tre timer lang podcast hvor han snakker om løst og fast med venner, musikere og folk han møter på turne.

Og så er vi altså her, i 2010, og Mike Watt skal spille med The Stooges på Øya. Sist han var i traktene, som en del av J. Mascis & the Fog, var undertegnede så heldig å få pratet med Watt i rundt en halvtime om blant annet Minutemen og Henrik Ibsen. Det vil nok neppe skje denne gang, til det er nok The Stooges sitt entourage for stort. Men det blir for meg uansett en dobbel glede i at Iggy & co har fått med seg en såpass eminent kar og bassist som Mr. Watt.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.

FAN #15: Bill Dixon

Bill Dixon, 1925 - 2010

Bill Dixon – jazztrompetist, komponist, billedkunstner og lærer – gikk bort 16 juni i år etter lang tids sykdom. På tross av dette har han lagd og gitt ut musikk nesten til siste slutt, senest Tapestries For Small Orchestra, utgitt på lille Firehouse 12 Records i fjor.

Dixon var allerede godt over 30 år da han bidro på den første betydelige utgivelsen i sin karriere da han i 1962 spilte inn Archie Shepp – Bill Dixon Quartet med saksofonisten og poeten Archie Shepp. Frekvensen av inspillinger har heller ikke vært hyppig siden den gang, men på langt nær ubetydelig. I 1966 bidro han riktignok på Conquistador, en av avantgarde-ikonet Cecil Taylors få utgivelser på Blue Note, men på tross av den og noen få innspillinger til rundt samme tid, skulle det gå et tiår før man fikk høre Dixon på plate igjen. Grunnen til dette oppholdet er noe uklart, også om det var et selvstendig valg eller ikke. Men Bill Dixon forhastet seg ihvertfall ikke, noe som også reflekteres i musikken hans.

Dixons kanskje viktigste innspillinger som leder ble gjort på 80- og 90-tallet for det Italienske plateselskapet Soul Note, et søsterselskap til den innflytelsesrike labelen Black Saint. Hans musikk og trompetspilling på disse platene er preget av klangbilder og romslighet, med bruk av både elektronikk samt akkustiske instrumenter. Spesielt Thoughts fra 1987 og Vade Mecum fra 1994 (begge med bidrag fra bassisten og komponisten William Parker) inneholder nydelig musikk som sender tankene til både sen 60-talls Miles Davis (tenk In a Silent Way) og friere spirituell jazz som for eksempel Albert Ayler anno Spiritual Unity, og Ceceil Taylor. På Thoughts høres det av og til ut som om han spiller i et annet rom, mens de tre bassistene (Parker, Peter Kowald og Mario Pavone) og trommisen høres ut som om de prøver å gå stille i dørene for ikke å overdøve ham.

Det er hjerteskjærende nydelig musikk til tider, og burde kunne fungere som en inngangsport for folk som føler at frijazz kan virke for kaotisk eller støyende til tider. Det er allikevel noe foruroligende med denne tidvise stillheten, og i etterpåklokskapens ånd tenker jeg ikke bare rent musikalsk sådann. På tross av hans musikalske tyngde har han som så altfor mange betydelige avantgarde-musikere i senere tid måttet leve i skyggen av langt mer brautende og konservative aktører. Bill Dixon gikk bort som han levde og utøvde sin kunst: uten altfor mye ståhei. Du bør allikvel låne ham et øre. R.I.P.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.

FAN #14: Nels Cline

Nels Cline

Om man har sett Wilco live i løpet av de siste fem-seks årene, har man høyst sannsynlig også lagt merke til en tynn og høyreist kar til høyre for Jeff Tweedy, hvis gitarspill muligens kan overraske der det nå og da bryter vekk fra de alternative countryrock-røttene til bandet. Men når sant skal sies har vel også Wilco utvidet sin musikalske palett med årene, og i tillegg blitt et satans godt band, der Cline, trommis Glenn Kotche og de andre bidrar like mye til det som oppleves som Wilco anno 2010 som sjefen selv.

Nels Cline har nok blitt mer profilert etter at han ble med i Wilco. Men som gitarist og komponist har han holdt det gående siden tidlig på åttitallet, og deltatt på godt over 100 innspillinger i flere forskjellige stilarter – rock, avantgardisk punk, alt-country, akustisk og elektrisk jazz og improvisasjon – både som session-musiker for folk som the Geraldine Fibbers, Wayne Kramer, Mary Lou Lord, M. Ward, John Zorn og adskillig flere, og med egne prosjekter. En av hans mest tiltalende talenter er hans evne til å syntetisere det som mange vil oppleve som separate musikalske sfærer til en helhet. Mye er sentrert rundt Clines særegne gitarspill, som ofte kan oppleves som en blanding av rene, klare toner og kaskader av lyd, gjerne med aktiv bruk av effektpedaler. Den mest nærliggende sammenlikningen jeg kan komme på er den like allsidige (dog sørgelig nok avdøde) jazzgitaristen Sonny Sharrock.

I et intervju med Jason Crane på podcasten The Jazz Sessions snakker Cline om hvordan han selv har opplevd, spesielt i begynnelsen av karrieren, å bli holdt tilbake som musiker og improvisator av folk uten det samme åpne forholdet til andre stilarter som han selv. Selv om mange av de prosjektene han har vært med på gjerne kan puttes i en av de større sjangerboksene, som for eksempel «rock» eller «jazz»,vil man i Clines spill stort sett høre spor av andre inspirasjonskilder enn det utgivelsen måtte være sortert under i platebutikken. Så for eksempel på jazzmusikeren Julius Hemphills live-plate Georgia Blue fra 1984 kan man høre han hinte mot krassere og røffere rock, mens man på samarbeidsprosjekter med Thurston Moore og Lee Ranaldo (Sonic Youth) kan høre han spille med groove og i snirklete jazzskalaer i en ellers ofte voldsom setting. Det er derfor ikke overraskende, kanskje, at noen av Clines faste samarbeidspartnere har hatt en liknende appetitt og inklusiv forståelse for musikk som han selv, sånn som bassisten og komponisten Mike Watt, kjent fra det legendariske 80-talls punk/jazz/folk/funk-bandet Minutemen. Cline og Watt har jobbet sammen ved flere anledninger. En personlig favoritt er Contemplating the Engine Room fra 1997; en nydelig hyllest til Watts sjømanns-far satt til tonene av lett jazza rock som emulerer bølgenes ulike temperament rundt båten handlingen foregår i.

Clines egne prosjekter opp igjennom karrieren har stort sett blitt kategorisert som jazz. Han innrømmer også selv i intervjuet med The Jazz Sessions at han rent komposisjonsfilosofisk har tatt mye lærdom fra John Coltrane, og ikke minst Ornette Coleman og hans teorier om å i større grad frigjøre musikerne fra faste roller mot en mer demokratisk musikk. Det betyr imidlertid ikke at det andre som har vært med å forme musikeren og gitaristen Nels Cline ikke skinner igjennom også i hans egne prosjekter. Med sitt nyeste band the Nels Cline Singers, med Devin Hoff på bass og Scott Amendola på trommer, ga han ut det strålende dobbeltalbumet Initiate på det lille plateselskapet Cryptogramophone tidligere i år. Plata oppleves nesten som et lite speilbilde av musikeren Cline. Åpningssporet «Into It» er minimalistisk og atmosfærisk, en nesten Brian Eno-aktig sak som følges opp av «Floored», som er en funky og fuzzdrevet knyttneve som sender tankene mot Funkadelic og Ken Vandermark-prosjektet (((Powerhouse Sound))). Deretter følger en kontemplativ akustisk ballade som bygger seg opp mot et crescendo. Og så videre. Plata er sånn sett en miks av det ekspressive og frampå og det mer innadvendte. Allikevel føles det aldri sprikende. Plata er bare den musikalske tilstedeværelsen av Nels Cline, hans gitar, hans inkluderende natur og hans like åpne medmusikanter. For å parafrasere Walt Whitman: Cline is large, he contains multitudes.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.

FAN #13: Mike Reed

Mike Reed og the Chicago Sound

Chicago, the Windy City, har en stor og rik musikktradisjon. Spesielt fra og med den Store Migrasjonen, da afro-amerikanere dro fra sørstatene for å søke lykken nordpå, noe som førte til en mangedobling av afro-amerikanere i enkelte byer, har Chicago vært en av de mest sentrale musikkbyene i USA. Den elektriske bluesen oppstod her, i møte mellom innflyttede sørstatsmusikere og teknologiske nyvinninger. Den banebrytende organisasjonen Association for the Advancement of Creative Musicians (AACM) ble dannet i byen på begynnelsen av 60-tallet, og har vært utgangspunkt for mye av den mest kreative jazzen siden den gang med artister som Anthony Braxton, Art Ensemble of Chicago og den etterhvert New York-baserte trioen Air. I senere tid har det stadig voksende miljøet rundt saksofonisten, komponisten og «Norgesvennen» Ken Vandermark stått sterkt (den norske bassisten Ingebrigt Håker Flaten bodde inntil nylig i Chicago), samtidig som folkene rundt gruppa Tortoise forsetter å sette sitt preg på hva som oppleves som the Chicago Sound. La oss heller ikke glemme byens sterke hiphop-scene, med folk som Common, Lupe Fiasco og Kanye West, ei heller den anerkjente platebutikken Dusty Groove Amerika, det smått legendariske plateselskapet Touch and Go (Big Black, Butthole Surfers), og internettkjempen Pitchfork. Selv alt dette er kun et lite utdrag av hva byen har hatt å by på i musikksammenheng.

Den tyskfødte amerikanske jazztrommisen Mike Reed vokste opp rett utenfor Chicago og er etter eget utsagn notorisk opptatt og inspirert av Chicagos musikk- og kulturhistorie. Han startet for noen år siden bandet People, Places & Things sammen med bassisten Jason Roebke og saksofonistene Tim Haldeman og Greg Ward, med det mål å gjenopplive musikken fra en undevurdert og lite innspilt periode i Chicagos musikkhistorie, tiden mellom bebopens storhetstid og til avantgardejazzen representert ved medlemmene i AACM.

På slutten av 50-tallet samlet mange av Chaicagos jazzmusikere seg og jammet etter at deres respektive spilljobber var unnagjort, slik swingmusikerne gjorde det på 40-tallet og som ble begynnelsen av bebop-jazzen. Chicagos jamsessions var derimot preget av forsøk på å kombinere hardbopen som byen var anerkjent for med ideer fra avantgardejazzen, muligens inspirert av Sun Ra som bodde i byen i årene 1945 til 1961, og som mange av byens musikere hadde spilt med. Chicago-jazzen fra denne perioden er ikke så mye frijazz, slik man kan kjenne den fra for eksempel Ornette Coleman og Albert Ayler, men snarere en mer løsluppen og swingdrevet form for hardbop, gjerne kalt fribop i disse dager, og la grunnlaget for mye av musikken som kom ut av AACM-miljøet. Mye av denne musikken forble uutgitt, og av det som ble gjort tilgjengelig er mye gått ut av produksjon.

Det er dette Mike Reed og hans kumpaner har satt som mål å gjøre noe med, ved å ta opp igjen arven fra denne tiden og kombinere den med de yngre kreftene og ideene i dagens Chicago-jazz. I 2008 ga de ut Proliferation, en forholdvis stright ahead men fantastisk medrivende og hardtswingende hardbop-plate som hyller Chicago-helter som bassisten Wilbur Ware, trommis Walter Perkins og poeten og vokalisten Oscar Brown Jr.. Oppfølgeren About Us kom ut i fjor, og er en noe mer variert utgivelse hvor de mer drivende elementene blir balansert med nesten minimalistiske ballader, som den nydelige «First Reading: Paul's Letter to the Ephisians», en komposisjon som forøvrig peker både mot Art Ensemble of Chicago og byens post-rock og dermed trekker atter nye linjer i byens musikkhistore.

I disse dager foreligger den tredje utgivelsen i serien, Stories and Negotiations, spilt inn live i 2008, passende nok i Chicagos Millenium Park. I tillegg er bandet denne gang utvidet med tre av byens eldre garde, trompetisten Art Hoyle, multiinstrumentalist Ira Sullivan og trombonist Julian Priester, som blant annet tidligere har spilt med Sun Ra. Sammen med Jeb Bishop, også trombone, virker bandet på Stories and Negotiations som et mini-storband og dermed også mer likt de tidlige utgivelsene til nevnte Sun Ra samt AACM-grunnleggeren Muhal Richard Abrams. Samtidig låter det friskt og høyst levende. Mike Reed og kompani viser med sitt prosjekt for tredje gang at man ikke trenger og høres ut som et hyllestband selv om man låner ideer fra en tidligere tidsalder.

Tre plater som muligens har lagt grunnlaget for Mike Reed's People, Places & Things:

Wilbur Ware Quintet – The Chicago Sound
Thelonios Monks kanskje beste bassist spilte i 1957 inn sin eneste plate under eget navn sammen med bysbarnene Johnny Griffin og John Jenkins på saksofoner, Junior Mance på piano, mens Wilbur Campbell og Frankie Dunlop vekslet om å tromme. En herlig frenetsik hardbop-plate som er en av undertegnedes favoritter i sitt slag.

Oscar Brown Jr. - Sin & Soul
Selv om ingen av Mike Reeds plater har vokalinnslag, er det liten tvil om at Oscar Brown Jr. som poet og aktivist har vært med på å sette sitt preg ikke bare på Mike Reed men også Chicago som jazzby. Brown skrev tekstene på Max Roach sin legendariske We Insist! - Freedom Now Suite, og på sin egen Sin & Soul fra 1960 kombinerer han humor og alvor med bopdrevet R&B.

Muhal Richard Abrams – Blu Blu Blu
AACM-grunnleggerens plate fra 1991 er kanskje noe mer preget av avantgardiske ideer enn Mike Reeds musikk, men måten han kombinerer kollektiv improvisasjon og et drivende mini-storband med friere uttrykk, og sammensmelting av musikalsk arv med framsynthet, ligger tett opp mot People, Places & Things sin seneste utgivelse.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.

FAN #12: Mary Halvorson

Mary Halvorson – lita dame, stor gitarist.

I 2005 var undertegnede på sitt årlige besøk til Molde Jazzfestival. En av konsertene jeg så mest fram til det året var med veteranen Anthony Braxton. I tillegg til å ha en solid CV som saksonfonist, bandleder og komponist, er Braxton også en anærkjent musikkteoretiker og -lærer, og en som stadig arbeider i nye konstellasjoner. Til den ovennevnte konserten hadde han med seg et knippe yngre musikere, noen av dem tidligere studenter av ham. Musikken de framførte denne kvelden var intrikat og leken, og kunne tidvis oppleves som en øvelse i kollektiv og samkjørt spontanitet.

Den kvelden la jeg spesielt merke til gitaristen Braxton hadde med seg. Sittende på en stol, bøyd over gitaren sin satt en sped og bebrillet jente og spilte små, spretne gitarlinjer som krinset rundt Braxtons soniske krumspring. Samspillet de i mellom, samt med bassisten, var noe av det som gjorde størst inntrykk etter den kvelden, selv om nok Braxton selv helst hadde villet at helheten hadde vært større enn de enkelte delene. Den unge gitaristens navn var Mary Halvorson.

Jeg skal ikke diskutere her hvorfor det er slik, men det er et faktum at det finnes for få kvinner som virker innen de mer avant gardiske greinene i jazz. Jeg merket meg navnet til Halvorson den gang, men på tross av at hun etter den konserten hadde vært svært aktiv og spilt med blant andre Marc Ribot og Tim Berne, i tillegg til sine egne prosjekter med cellist Jessica Pavone samt den herlige noise-rockduoen People sammen med Kevin Shea fra Mostly Other People Do the Kiling, skulle ikke jeg høre stort fra henne før jeg så at hun hadde gitt ut plate under eget navn på det bittelille New Haven-baserte plateselskapet Firehouse 12 sent i 2008. Plata, Dragon's Head, fasinerer med mye av det samme som ved mitt første møte med Halvorson; små og snurrige gitarlinjer, her i dialog med kun bass og trommer, i spennet mellom nydelig jazz-minimalisme og snerrende avant-rock. Jeg har lyst til å kalle det «forsiktig frenetisk». Til tider kan det minne om post-rock som tidlig Tortoise. Og selv om man kan ane et visst slektskap til Marc Ribot, er Halvorson en av de mest unike gitaristene i jazz nå for tiden.

Tilfeldigvis oppdaget jeg da jeg satte meg ned for å skrive denne artikkelen at Mary Halvorson har utvidet trioen fra Dragon's Head til en kvintett for å spille konserter i forkant av en ny utgivelse for Firehouse 12, Saturn Signs. Så skal det heldigvis ikke gå flere år til neste gang jeg får høre fra henne. Godt er det.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.

FAN #10: Mostly Other People Do the Killing

«All the jazz, all the time, all at once, as fast as possible»

Slik skriver den strålende kvartetten med det fantastiske navnet Mostly Other People Do the Killing (heretter MOPDtK) om seg selv på sin MySpace-side, hvor de også oppgir jazz, experimental og screamo som sjangerbeskrivelser. Dette er både aldeles riktig og litt misvisende på en gang, men mest av alt er det et bevis på MOPDtK sin humor. Akkurat som bandnavnet, et sarkastisk «men du ser ikke bjelken i ditt eget øye»-sleivspark om retorikken til Bush-administrasjonen og dens våpendragere.

Men nok om politikk, dette skal handle om musikk, for tusan. Og musikken til MOPDtK er medrivende, overraskende, catchy, fandenivoldsk, alltid morsom og aldeles strålende. Komposisjonene tar ofte utgangspunkt i sterke og løsslupne melodilinjer med røtter tilbake til den gamle New Orleans-jazzen, med dertilhørende kollektiv improvisasjon, samt tidlig Duke Ellington. Dette filtreres gjennom bebopens (og punkens!) forkjærlighet for høyt tempo, samtidig som inspirasjon fra 60-talls frijazz gjør at de kan komme med plutselige kakofoniske utbrudd, la låtene ta overraskende omveier og bryte med det kjente når du minst venter det. Det er Thelonious Monk, jazzgruppa Air og Pavement (jepp) på en gang. Samtidig som det ikke er det, selvsagt. MOPDtK er forlengst blitt noe helt unikt i dagens jazzflora.

Den indre dynamikken i bandet er også noe for seg selv. Bandideolog, bassist og sjefskomponist Matthew T. «Moppa» Elliott sine bunnsolide og drivende bassriff har sin motvekt det viltre trommespillet til Kevin Shea (også kjent fra noisepop-duoen Talibam!), som kan finne på å parafrasere Run DMC midt i et trommebreak, og fremstår som en blanding av Keith Moon, Animal fra the Muppet Shows (både musikalsk og av utseende), Han Bennik og Elvin Jones. I front blåser saksofonist Jon Irabagon og trompetist Peter Evans i herlig dialog, og noen ganger heftig «diskusjon» sågar av og til ved å imitere talespråk. Selv om MOPDtKs basis alltid er solide melodier, gjør bandets mange krumspring at lytteren aldri helt vet hva som vil skje rundt neste sving. Når hele bandet så vender tilbake til hovedriffet, har de et herlig driv og er fantastisk morsomme å høre på. Klaske-seg-på-låret-morsomme. For som det også står på MySpace-siden deres: «They're funny. Jazz is funny». ECM kan ta seg en bolle.

Jeg har ingen problemer med å utrope MOPDtKs andre utgivelse, Shamokin!!! fra 2007, til en av det forrige tiårets beste plater, uansett sjanger. Oppfølgeren This Is Our Moosic (2008), som refererer til Ornette Colemans This Is Our Music både i tittel og coverart og som også inneholder en fantastisk coverversjon av Billy Joels «Allentown», er ikke langt unna den heller. I disse dager foreligger deres fjerde utgivelse Forty Fort, også denne utgitt på Hot Cup Records. Etter et par gjennomlyttinger kan jeg meddele at det låter minst like herlig og friskt som de gjorde på sine to forrige plater, og denne gang kanskje hakket mer energisk en tidligere. Allerede har «Little Hope», med sitt Charles Mingus-aktige åpningsriff, rukket å bli en favoritt. Flere vil nok følge. Måtte de nå bare se å komme seg til Norge for å spille. På tross av at MOPDtK har musikalske røtter helt tilbake til jazzens vugge, gjør deres oppfinnsomhet, lekenhet, punkete attityd og høye energinivå at burde de appellere til langt flere, for ikke å si andre, enn et tradsjonelt jazzpublikum. Bookingansvarlige, kjenn deres besøkelsestid!

Forty Fort er ute nå, og kan kjøpes via diverse internettbutikker som Dusty Groove America og SquidCo.com.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.

FAN #9: The Wrens: The Meadowlands (2003)

Bitter men søt, vittig men melankolsk, og smart om menneskers tidvis svært keitete oppførsel i kjærlighetens opp- og nedturer. Ringende så vel som skjærende gitarer spiller de fleste av hovedrollene, godt hjulpet av litt piano her og et blåseinstrument der. Fra intim hvisking til utbrudd av frustrasjon, og deretter enda flere former for motstridende følelser. Rockelåter like frynsete og sterke som følelseslivet.

Tematisk tar The Wrens sin The Meadowlands fra 2003 for seg noe så uhipt som de famlende steg man tar i det et lengre kjærlighetsforhold eller ekteskap går mot slutten eller faktisk har tatt slutt («It's been so long / since you've heard from me / got a wife and kid / that I never see»). Plata er også ispedd øyeblikk fra en haltende karriere som musiker. Den er fylt av tvil, anger, små øyeblikk av håp om at man tror alt skal bli bra («I'll be alright / don't worry 'bout me»), helt til man på nytt begynner å tenke på det som en gang var («A sophomore at Brown / she worked lost & found / I put your face on her all year»). Det går mye i skyldfordeling her («I feel I was the one who got used»), men også de mer nyanserte følelsene anerkjennes («You're the one that I want / you're a chance to take / you're a hard break / and swore you'd never leave again»), i tillegg til ens egen klønete oppførsel i forhold til sin utvalgte («Past clumsy crushes beneath Thrill Pier / hopes pinned on poses honed in men's room mirrors»).

The Wrens brukte flere år på å skrive, spille inn og finjustere plata, uten at det har gått utover den følelsesmessige slagkraften. Nesten tvert i mot. The Meadowlands har en narrativ struktur, og den flyter fra den ene låta til den neste, der musikk og tekst eksemplifiserer emosjonelle opp- og nedturer. Plata er således ikke bare ekstremt godt skrevet, men også solid gjennomført og framført med troverdighet.

Det er lite med The Meadowlands som skriker 2000-tallet, men det er kanskje også en av dens styrker. Smarte og solide rockekomposisjoner til fordel for å prøve å fange tidsånden musikalsk eller tematisk. Som husets jazz-skribent skulle man kanskje tro at mitt valg av plate når 2000-tallet skal oppsummeres ville falle i den sjangeren, siden jeg bruker mye tid og plass på å argumentere for nettopp jazzens relevans i dag. Og for all del, det kom flust med bra jazz på 00-tallet. Det gjelder for så vidt også mye annen musikk. Jeg er heller ikke så sikker på om The Meadowlands faktisk er min favorittplate fra det siste tiåret, men når valget allikevel falt på denne, er det fordi det er en plate jeg stadig vender tilbake til, og en plate som gir et like sterkt inntrykk i dag som den gjorde på første halvdel av tiåret.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.