FAN #16: Mike Watt

Mike Watt – en Minuteman av den gode sorten

På onsdagen under årets Øyafestival, litt før klokken halv åtte på Enga, vil en levende legende entre scenen. Nei, jeg tenker ikke på James Newell Osterberg Jr., bedre kjent som Iggy Pop. Ei heller Scott Ashton, Steve Mackay eller James Williamson. Nope. Selv om jeg er aldri så glad i The Stooges, og spesielt utgivelsen Fun House, er det for meg en minst like stor, for ikke å si større, glede å få oppleve Mike Watt traktere bass på en scene igjen.

Mike Watt er nok ikke like kjent som sine medmusikanter i dagens inkarnasjon av The Stooges. Men han har en høy stjerne blant mange musikere såvel som musikkelskere og et godt knippe journalister, blant disse The New Yorkers Sasha Frere-Jones. Watts utrettelighet, arbeidskapasitet, evne til å gi av seg selv, og samtidig hans vilje til å holde på sine grunnverdier er ved siden av hans utvilsomt store musikalske kvalitet og arv grunner til den respekten.

Watt huskes best som bassist, låtskriver og tidvis vokalist i indiepunk-trioen Minutemen sammen med hans barndomsvennen D. Boon på gitar og vokal, og trommis George Hurley. Skjønt «punk» er en temmelig upresis beskrivelse av det Minutemen bedrev. Riktignok hadde de en forkjærlighet for høyt tempo og tidvis velrettet aggresjon, men musikken deres var en solid legering av ulike inspirasjonskilder som gjorde Minutemen til et umiskjennelig og unikt band, og det i en ellers ganske så fruktbar og kreativ periode for Amerikansk undergrunnsmusikk. Minutemen hadde et solid punk-derivert driv, men med en fleksibilitet og dynamikk som kan minne om heftig be bop. Samtidig hadde de en avslappet men uflashy funky tilnærming – mer The Meters enn «slappin' da bass», om du forstår – og en jordnærhet som kan tilskrives deres forkjærlighet for Creedence Clearwater Revival.

Ulikt mange (men slett ikke alle) samtidige punk-relaterte band var Minutemen ekstremt gode og samspilte musikere. Ikke at de på noe som helst tidspunkt gjorde et poeng av dette ved for eksempel å pøse på med soloer. Snarere tvert i mot. De brukte sine respektive instrumentale ferdigheter til å krystallisere sine musikalske idéer og levere sine ofte korte låter så overbevisende og slagkraftig som mulig. Etter at Mike Watt gradvis la fra seg plekteret rundt 1983 og heller konsentrerte seg om å spille «pizzicato» (med fingrene), ble også Minutemen et enda mer dynamisk, pulserende og smidig band. På Miutemens magnum opus, Double Nickels On the Dime fra 1984, spiller han nesten utelukkende med fingrene. I tillegg til mer åpenbare inspirasjonskilder som det oppfinnsomme DIY-spillet til Richard Hell, samt Gang Of Four-bassist Dave Allen, ble arven fra folk som James Jamerson (kjent fra utallige Motown-hits) tydeligere i Watts basstraktering. Andre umiddelbare assosiasjoner er Pere Ubus Tony Maimone, samtidig som jazzbassister som Paul Chambers og Charlie Haden, som har opptrådt med Minutemen, nok også har satt sine spor.

Tekstmessig hadde Minutemen også mye å fare med. De var et politisk motivert band, med sympati til arbeiderklassen og en sterk skepsis til Ronald Reagans regime. Men Minutemen unnvek i stor grad enkle slagord, med mindre de var fengende («This Ain't No Picninc»), til fordel for subtilitet. I åpningsstrofen på «Viet Nam» fra Double Nickels ... lærer D. Boon tilsynelatende bort prosentregning: «Let's say I've got a number / that number's 50.000 / that's ten percent / of 500.000». Men effekten er en kritikk av styringsmaktenes hang til å skjule de reelle kostnadene ved krig – ofre såvel som dollar – med en heller lemfeldig omgang med tall. I hovedsak var det D. Boon som stod bak de mest eksplisitt politiske tekstene til Minutemen. Watt på sin side foretrakk ofte mer abstrakte tekster, med hint og vink til litteratur som hadde fascinert ham. James Joyce var en inspirasjon. I tillegg var han opptatt av språkets makt og betydning, og sprinklinger av Umberto Ecos og Wittgensteins tanker sniker seg inn i låter som «Do You Want New Wave Or Do You Want the Truth?». Men i tillegg var både Boon og Watt morsomme. I «Take 5, D.» har Watt dissekert et brev fra sin husvert, og en advarsel mot å bruke en lekk dusj blir omgjort til et dadaistisk dikt.

Minutemen var et band med tre kompiser preget av spilleglede, skapervilje og en ufravikelig visjon om hva de ville. Dessverre fikk et av 80-tallets mest unike band altfor tidlig slutt da D. Boon døde i en bilulykke i 1985. Etter en selvpålagt pause vendte Watt tilbake til musikken da han på forespørsel fra Thurston Moore spilte bass på to låter fra Sonic Youths EVOL. Siden den gang har Watt hatt flere prosjekter gående. I første omgang startet han fIREHOSE sammen med Minutemen-trommis George Hurley. Deretter har han gitt ut soloplater og spilt med blant andre Nels Cline og J. Mascis. I tillegg har en månedlig tre timer lang podcast hvor han snakker om løst og fast med venner, musikere og folk han møter på turne.

Og så er vi altså her, i 2010, og Mike Watt skal spille med The Stooges på Øya. Sist han var i traktene, som en del av J. Mascis & the Fog, var undertegnede så heldig å få pratet med Watt i rundt en halvtime om blant annet Minutemen og Henrik Ibsen. Det vil nok neppe skje denne gang, til det er nok The Stooges sitt entourage for stort. Men det blir for meg uansett en dobbel glede i at Iggy & co har fått med seg en såpass eminent kar og bassist som Mr. Watt.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.