Tematisk tar The Wrens sin The Meadowlands fra 2003 for seg noe så uhipt som de famlende steg man tar i det et lengre kjærlighetsforhold eller ekteskap går mot slutten eller faktisk har tatt slutt («It's been so long / since you've heard from me / got a wife and kid / that I never see»). Plata er også ispedd øyeblikk fra en haltende karriere som musiker. Den er fylt av tvil, anger, små øyeblikk av håp om at man tror alt skal bli bra («I'll be alright / don't worry 'bout me»), helt til man på nytt begynner å tenke på det som en gang var («A sophomore at Brown / she worked lost & found / I put your face on her all year»). Det går mye i skyldfordeling her («I feel I was the one who got used»), men også de mer nyanserte følelsene anerkjennes («You're the one that I want / you're a chance to take / you're a hard break / and swore you'd never leave again»), i tillegg til ens egen klønete oppførsel i forhold til sin utvalgte («Past clumsy crushes beneath Thrill Pier / hopes pinned on poses honed in men's room mirrors»).
The Wrens brukte flere år på å skrive, spille inn og finjustere plata, uten at det har gått utover den følelsesmessige slagkraften. Nesten tvert i mot. The Meadowlands har en narrativ struktur, og den flyter fra den ene låta til den neste, der musikk og tekst eksemplifiserer emosjonelle opp- og nedturer. Plata er således ikke bare ekstremt godt skrevet, men også solid gjennomført og framført med troverdighet.
Det er lite med The Meadowlands som skriker 2000-tallet, men det er kanskje også en av dens styrker. Smarte og solide rockekomposisjoner til fordel for å prøve å fange tidsånden musikalsk eller tematisk. Som husets jazz-skribent skulle man kanskje tro at mitt valg av plate når 2000-tallet skal oppsummeres ville falle i den sjangeren, siden jeg bruker mye tid og plass på å argumentere for nettopp jazzens relevans i dag. Og for all del, det kom flust med bra jazz på 00-tallet. Det gjelder for så vidt også mye annen musikk. Jeg er heller ikke så sikker på om The Meadowlands faktisk er min favorittplate fra det siste tiåret, men når valget allikevel falt på denne, er det fordi det er en plate jeg stadig vender tilbake til, og en plate som gir et like sterkt inntrykk i dag som den gjorde på første halvdel av tiåret.
Chris Monsen
NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.
Posts
