Fan # ?: Archers of Loaf re-issues

Denne teksten ble først ublisert under "Anbefalinger"-spalten i FAN, sommeren 2011.

Reissues: Archers of Loaf

Gjenforeninger med 80- og 90-tallets indierockhelter fortsetter. The Pixies har gjort det, Pavement har gjort det, og nå gjør Archers of Loaf det. Skjønt, Loaf hadde aldri noe offisielt brudd, og da bandet la inn årene mot slutten av 1998 etter fire album og fire EP'er på fem år, med utmattelse etter konstant turnering samt at trommeslager Mark Price måtte opereres etter en alvorlig sykdom, virket det også så altfor tidlig. Mye virket ugjort, på en måte. Loaf var ikke som andre gitarorienterte rockeband på 90-tallet. Den gjengse anklagen om at 90-tallsindien var «all brains, no emotions» er en beskyldning som ikke kan rettes mot dem. Loaf hadde «fire in the belly». Rockerne var herlig energiske, drevet fram av buldrende bass, harde back-beats og knasende gitarer ispedd en dose atonale krumspring. Og når de skrudde ned tempoet og gitarene, og Eric Bachmanns grove røst åpenbarte en skjørhet man kanskje ikke skulle tro var der – som foreksempel tittelsporet fra deres hittil siste album, White Trash Heroes fra 1998 – lagde Loaf noen av de mest gripende rockelåtene på denne siden av Kurt Cobain.

Tekstene til Loaf kunne av og til virke som abstrakte ord-leker, men fikk substans og mening vel så mye i kraft av hvordan Bachmann sang dem, med stor innlevelse og overbevisning, så vel som hva han faktisk sang. Platene til Archers of Loaf har i perioder vært vanskelige å få tak i, men det blir det en bedring på nå. Merge Records, som lik Loaf har opphav i miljøet rundt Chapel Hill i North Carolina, gir i høst ut alle av Loafs fire studioalbum, remastret og inkludert bonusspor, samt med albumnotater av ingen ringere enn den anerkjente kritikeren Robert Christgau, som var en av bandets mest vokale tilhengere i løpet av deres første periode. I begynnelsen av august kommer reutgivelsen av Loafs debut Icky Mettle, som blant annet inneholder mini-hiten «Web In Front». De andre tre har i skrivende stund ikke fått utgivelsesdato.

FAN #19: Adam Lane

Adam Lane – Full gass!

Nå og da dukker det opp diskusjoner i ulike jazzfora rundt hvordan man kan kjennetegne dagens moderne jazz, til forskjell fra tidligere generasjoners. Slike diskusjoner kan være interessante, men et stort problem med de er at jazz ikke er, og heller aldri har vært, én ensartet musikkform. Konsensus blant skribenter, kritikere og publikum har ført til at enkelte grener av jazzen forbindes med ulike tiår; Dixieland på 20-tallet, swing på 30-tallet, be-bop på 40-tallet. Men slike forestillinger er naturligvis forenklinger av historien. Jazz har hatt mange samtidige utviklinger – for eksempel modaljazz og frijazz på slutten av 50-tallet – og framveksten av jazzskribenter har etterhvert ført til mindre konsensus, men også en større bredde i dekningen av de ulike formene for jazz. Dagens musikk er intet unntak. Det foregår mye forskjellig i jazzverdenen. Likevel kan man driste seg til den påstanden at mange av dagens yngre jazzmusikere ikke kun har latt seg inspirere av jazztradisjonen, men også gjerne krydrer musikken sin med elementer fra grener av populærmusikken som de tydelig setter pris på, og som de i motsetning til sine forgjengere ofte også har vokst opp med, for eksempel punk, hip-hop og elektronika.

Adam Lane er en av nettopp denne generasjonen. En som ikke redd for å si at han setter like stor pris på Bootsy Collins og noise-rockbandet Melt Banana som på Charles Mingus og Duke Ellington, og som også lar disse innflytelsene få innpass i musikken sin. I løpet av de rundt ti siste årene har Lane opparbeidet seg et navn som en talentfull og original komponist og bassist. Mange har nok hørt Lane traktere bass uten å være klar over hans lovende selvstendige virke, da han ble hyret av Tom Waits til å spille på «Bawlers», den andre delen av Waits sin utgivelse Orphans. Hans spill for Waits er muligens et stykke unna det uttrykket han selv er ferd med å bli kjent for, men det er også et tegn på at han har en allsidighet og åpenhet når det gjelder musikalske uttrykk.

Lane har studert under Anthony Braxton og Wadada Leo Smith, blant andre, og har i så måte fått ta inn over seg musikken og teoriene til to viktige aktører innen avantgardejazzen etter 60-tallet. I tillegg han har hatt et tett samarbeid med den underkjente frijazz-saksofonisten Jemeel Moondoc, samt den danske saksofonisten John Tchicai. Innflytelsen fra disse musikerne kan man høre på Adam Lanes kvartett- og trio-utgivelser, som ofte er spenstige, bop-pregede frijazz-øvelser, drevet fram av Lanes kraftige basslinjer.

Men selv om utgivelsen 4 Corners fra 2007, hvor Adam Lane spiller sammen med Ken Vandermark, Paal Nilssen-Love og Magnus Broo, er et ypperlig eksempel på hvordan man kan spille frijazz med et punpunkrock-inspirert attakk, er det igjennom sitt mini-storband Full Throttle Orchestra at Lane virkelig får utløp for sitt talent, samt at musikken også er en mer tydtydelig sammensmelting av hans inspirasjonskilder. Likt flere av bandsammensetningene til Charles Mingus, og for eksempel David Murrays oktet-innspillinger, er Full Throttle Orchestra et forsøk på å kombinere det kraftfulle uttrykket man kan oppnå i et fullblods storband, med den fleksibiliteten og de større rom for improvisasjon som mindre konstellasjoner gjør mulig. Men der Mingus kunne være tydelig politisk, og hvor hans sinne og frustrasjon ga musikken hans et slagkraftig og fandenivoldsk uttrykk, virker Lane å hente inspirasjon fra rock og tung funk for å oppnå samme effekt. Utgivelsen New Magical Kingdom fra 2006 (Clean Feed) er, for å bruke et slitt uttrykk, en knyttneve av en jazzplate. Her er grunnlaget for de fleste låtene ofte tunge og seige riff, gjerne med basis i Lanes kontrabass i samspill med elekrisk gitar, som senere blomstrer ut i mer formfulle blåsepartier hvor hele septetten trår til. Det er i det hele tatt en temmelig groovy plate, et uttrykk man ikke kan bruke om mye av vår tids avantgardejazz.

I oktober i år kom oppfølgeren, Ashcan Rantings (Clean Feed), en dobbel-CD med ti låter, hvorav halvparten er nye, og gjerne bedre, versjoner av eldre komposisjoner. Bandet har nå økt til en oktet – gitaren er byttet ut med to blåsere, noe som gir større plass til Lanes bass, samt mere trøkk i blåserekka. Hele besetningen, med unntak av Lane selv, er også skiftet ut. På Ashcan Rantings er det tydelig at Lane har vokst både som komponist og arrangør. Temaene og arrangementene er mer varierte, og låtene har også større dynamikk. Flere av låtene er tidvis nesten vakre og kontemplative, men disse blir i neste instans blir satt opp mot røffere partier, med større trøkk og kraftige, nesten kakofoniske utblåsninger. Dynamikken og variasjonen gjør at Ashcan Rantings kanskje også er en enda bedre plate enn New Magical Kingdom, og står som en av undertegnedes favoritt-utgivelser fra i år.

I en tid med trange økonomiske kår og usikker framtid for mange i musikkbransjen, er det kanskje spesielt vanskelig for jazzmusikere som virker innen mer avantgardiske uttrykk. Adam Lanes musikk er mer enn bra nok i seg selv, men man kan håpe at hans forkjærlighet for og inkorporering av elementer fra bråkete rock, som fremdeles har et større publikum enn jazz, kan friste noen flere søkende sjeler til å låne musikken hans et øre. Og forhåpentligvis betale for den i tillegg.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.

FAN #18: David S. Ware

David S. Ware

Dokumentarserien Jazz av Ken Burns fra 2001 er en informativ og interessant, men også frustrerende selektiv og konservativ reise i jazzhistorien. Et av de kjedeligste valgene som blir gjort i løpet av dens ti episoder, er at den hopper bukk over store deler av jazzen fra 70-, 80-, og 90-tallet. De to siste tiårene er sågar nesten kun representert ved hjelp av en montasje av et lite utvalg musikere fra perioden, med mest fokus på tradisjonalisten – og en av seriens største bidragsytere – Wynton Marsalis. Serien bidrar dermed til å videreføre en myte om jazz, nemlig at dens vitalitet forsvant i graven med Coltrane og 60-tallet. Chicago-scenen og starten på Association for the Advancement of Creative Musicians nevnes ikke, ei heller den kreativt sett svært fruktbare Loft Jazz-scenen i New York på 70- og 80-tallet, for å nevne kun to svært viktige perioder i amerikansk avantgarde-jazz.

Tenorsaksofonisten David S. Ware (født i New Jersey, 1949) fant sin stemme sammen med musikere som var involvert i nettopp den nevnte Loft Jazz-scenen, etter at han flyttet til New York i 1973. Rundt samme tid ble han spurt av pianisten og frijazzlegenden Cecil Taylor om å bli med i hans Cecil Taylor Unit, en erfaring som ble minst like viktig for Wares musikalske utvikling som jammingen på loftene i downtown New York. Sammen med Cecil Taylor turnerte Ware mye både i USA og i Europa, og spilte inn albumet Dark To Themselves. Etter arbeidet med Taylor ble Ware medlem av Andrew Cyrilles Moano, som i tillegg til tre plateutgivelser også er representert på samleren Wildflowers: The New York Loft Jazz Sessions (Douglas), et verdifullt dokument fra denne perioden.

I løpet av 80-tallet samarbeidet Ware med folk som Milford Graves og den tyske bassisten Peter Kowald, men han henvendte seg til gamle kjente da han skulle spille inn sin første plate under eget navn. Igjennom sitt arbeide med Cecil Taylor møtte Ware trommisen Marc Edwards, som skulle bli hans første faste samarbeidspartner. Mot slutten av 80-tallet slo Ware og Edwards seg sammen med en annen viktig stemme fra New Yorks jazz-undergrunn, bassisten og komponisten William Parker (Parker har blitt profilert i et tidligere nummer av FAN). Denne trioen spilte inn Passage Of Music for det svenske plateselskapet Silkheart i 1988, og med introduskjonen av pianisten Matthew Shipp ble en av den senere tids lengstlevende og mest produktive jazzgrupper dannet, David S. Ware Quartet. Riktignok har gruppen opp igjennom tiden hatt fire forskjellige trommeslagere – Ware har et rykte for å ikke den letteste mannen å arbeide med – men kvartetten har siden 1990 gitt ut tett opp mot 20 album, med 1992s Flight Of I som kanskje det største av flere høydepunkt.

Som saksofonist har David S. Ware en særegen og lett gjenkjennelig tone. Den er kraftfull på en måte som tidvis kan minne om Sonny Rollins, en av Wares første musikalske helter og hvis komposisjon «Freedom Suite» har blitt spilt inn i en noe omarrangrt og forlenget versjon av Wares kvartett, og kom på plate i 2002. I tillegg har Ware en hang til en «reach for the sky» spiritualitet i musikken sin, en slags videreføring av Pharoah Sanders og Albert Aylers musikk, hvor låtene gjerne bygges opp lag for lag, og saksofonens melodilinjer gradvis strekker seg utover hovedtema og gjerne ender i kakofoniske crescendo. La nå ikke den beskrivelsen virke avskrekkende. Musikken er ofte gripende vakkert i all sin uro, som for eksempel «Aquarian Sound», først utgitt på nevnte Flight Of I, en av 90-tallets aller sterkeste jazzkomposisjoner.

Rundt 1999 ble Ware diagnostisert med en nyrefeil. Han arbeidet allikevel ufortrødent igjennom 2000-tallet, med både konserter og plateinnspillinger tross kompliserte behandlinger. Men i januar 2009 kom beskjeden fra Wares plateselskap, AUM Fidelity, om at han ville komme til å trenge en ny nyre. Ting så mørkt ut inntil en donor meldte seg og Ware ble operert i mai samme år, med suksessfullt utfall. Ware kom seg faktisk såpass at han spilte en solokonsert på Abrons Art Center i New York i oktober 2009, som ble utgitt på platen Saturnian tidligere i år. Nylig kom også Onecept, en trioinnspilling med William Parker på bass og Warren Smith på trommer. Materialet på Onecept er etter sigende 100% improvisert, men samspillet mellom Ware og Parker er blitt såpass stødig og intuitivt i løpet av deres mange år sammen, at musikken ikke på noe tidspunkt virker tentativ. Snarere tvert i mot er Onecept full av driv og vitalitet, med Wares karakteristiske grove saksofon som sentrum. Velkommen tilbake.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.

FAN #16: Mike Watt

Mike Watt – en Minuteman av den gode sorten

På onsdagen under årets Øyafestival, litt før klokken halv åtte på Enga, vil en levende legende entre scenen. Nei, jeg tenker ikke på James Newell Osterberg Jr., bedre kjent som Iggy Pop. Ei heller Scott Ashton, Steve Mackay eller James Williamson. Nope. Selv om jeg er aldri så glad i The Stooges, og spesielt utgivelsen Fun House, er det for meg en minst like stor, for ikke å si større, glede å få oppleve Mike Watt traktere bass på en scene igjen.

Mike Watt er nok ikke like kjent som sine medmusikanter i dagens inkarnasjon av The Stooges. Men han har en høy stjerne blant mange musikere såvel som musikkelskere og et godt knippe journalister, blant disse The New Yorkers Sasha Frere-Jones. Watts utrettelighet, arbeidskapasitet, evne til å gi av seg selv, og samtidig hans vilje til å holde på sine grunnverdier er ved siden av hans utvilsomt store musikalske kvalitet og arv grunner til den respekten.

Watt huskes best som bassist, låtskriver og tidvis vokalist i indiepunk-trioen Minutemen sammen med hans barndomsvennen D. Boon på gitar og vokal, og trommis George Hurley. Skjønt «punk» er en temmelig upresis beskrivelse av det Minutemen bedrev. Riktignok hadde de en forkjærlighet for høyt tempo og tidvis velrettet aggresjon, men musikken deres var en solid legering av ulike inspirasjonskilder som gjorde Minutemen til et umiskjennelig og unikt band, og det i en ellers ganske så fruktbar og kreativ periode for Amerikansk undergrunnsmusikk. Minutemen hadde et solid punk-derivert driv, men med en fleksibilitet og dynamikk som kan minne om heftig be bop. Samtidig hadde de en avslappet men uflashy funky tilnærming – mer The Meters enn «slappin' da bass», om du forstår – og en jordnærhet som kan tilskrives deres forkjærlighet for Creedence Clearwater Revival.

Ulikt mange (men slett ikke alle) samtidige punk-relaterte band var Minutemen ekstremt gode og samspilte musikere. Ikke at de på noe som helst tidspunkt gjorde et poeng av dette ved for eksempel å pøse på med soloer. Snarere tvert i mot. De brukte sine respektive instrumentale ferdigheter til å krystallisere sine musikalske idéer og levere sine ofte korte låter så overbevisende og slagkraftig som mulig. Etter at Mike Watt gradvis la fra seg plekteret rundt 1983 og heller konsentrerte seg om å spille «pizzicato» (med fingrene), ble også Minutemen et enda mer dynamisk, pulserende og smidig band. På Miutemens magnum opus, Double Nickels On the Dime fra 1984, spiller han nesten utelukkende med fingrene. I tillegg til mer åpenbare inspirasjonskilder som det oppfinnsomme DIY-spillet til Richard Hell, samt Gang Of Four-bassist Dave Allen, ble arven fra folk som James Jamerson (kjent fra utallige Motown-hits) tydeligere i Watts basstraktering. Andre umiddelbare assosiasjoner er Pere Ubus Tony Maimone, samtidig som jazzbassister som Paul Chambers og Charlie Haden, som har opptrådt med Minutemen, nok også har satt sine spor.

Tekstmessig hadde Minutemen også mye å fare med. De var et politisk motivert band, med sympati til arbeiderklassen og en sterk skepsis til Ronald Reagans regime. Men Minutemen unnvek i stor grad enkle slagord, med mindre de var fengende («This Ain't No Picninc»), til fordel for subtilitet. I åpningsstrofen på «Viet Nam» fra Double Nickels ... lærer D. Boon tilsynelatende bort prosentregning: «Let's say I've got a number / that number's 50.000 / that's ten percent / of 500.000». Men effekten er en kritikk av styringsmaktenes hang til å skjule de reelle kostnadene ved krig – ofre såvel som dollar – med en heller lemfeldig omgang med tall. I hovedsak var det D. Boon som stod bak de mest eksplisitt politiske tekstene til Minutemen. Watt på sin side foretrakk ofte mer abstrakte tekster, med hint og vink til litteratur som hadde fascinert ham. James Joyce var en inspirasjon. I tillegg var han opptatt av språkets makt og betydning, og sprinklinger av Umberto Ecos og Wittgensteins tanker sniker seg inn i låter som «Do You Want New Wave Or Do You Want the Truth?». Men i tillegg var både Boon og Watt morsomme. I «Take 5, D.» har Watt dissekert et brev fra sin husvert, og en advarsel mot å bruke en lekk dusj blir omgjort til et dadaistisk dikt.

Minutemen var et band med tre kompiser preget av spilleglede, skapervilje og en ufravikelig visjon om hva de ville. Dessverre fikk et av 80-tallets mest unike band altfor tidlig slutt da D. Boon døde i en bilulykke i 1985. Etter en selvpålagt pause vendte Watt tilbake til musikken da han på forespørsel fra Thurston Moore spilte bass på to låter fra Sonic Youths EVOL. Siden den gang har Watt hatt flere prosjekter gående. I første omgang startet han fIREHOSE sammen med Minutemen-trommis George Hurley. Deretter har han gitt ut soloplater og spilt med blant andre Nels Cline og J. Mascis. I tillegg har en månedlig tre timer lang podcast hvor han snakker om løst og fast med venner, musikere og folk han møter på turne.

Og så er vi altså her, i 2010, og Mike Watt skal spille med The Stooges på Øya. Sist han var i traktene, som en del av J. Mascis & the Fog, var undertegnede så heldig å få pratet med Watt i rundt en halvtime om blant annet Minutemen og Henrik Ibsen. Det vil nok neppe skje denne gang, til det er nok The Stooges sitt entourage for stort. Men det blir for meg uansett en dobbel glede i at Iggy & co har fått med seg en såpass eminent kar og bassist som Mr. Watt.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.

FAN #15: Bill Dixon

Bill Dixon, 1925 - 2010

Bill Dixon – jazztrompetist, komponist, billedkunstner og lærer – gikk bort 16 juni i år etter lang tids sykdom. På tross av dette har han lagd og gitt ut musikk nesten til siste slutt, senest Tapestries For Small Orchestra, utgitt på lille Firehouse 12 Records i fjor.

Dixon var allerede godt over 30 år da han bidro på den første betydelige utgivelsen i sin karriere da han i 1962 spilte inn Archie Shepp – Bill Dixon Quartet med saksofonisten og poeten Archie Shepp. Frekvensen av inspillinger har heller ikke vært hyppig siden den gang, men på langt nær ubetydelig. I 1966 bidro han riktignok på Conquistador, en av avantgarde-ikonet Cecil Taylors få utgivelser på Blue Note, men på tross av den og noen få innspillinger til rundt samme tid, skulle det gå et tiår før man fikk høre Dixon på plate igjen. Grunnen til dette oppholdet er noe uklart, også om det var et selvstendig valg eller ikke. Men Bill Dixon forhastet seg ihvertfall ikke, noe som også reflekteres i musikken hans.

Dixons kanskje viktigste innspillinger som leder ble gjort på 80- og 90-tallet for det Italienske plateselskapet Soul Note, et søsterselskap til den innflytelsesrike labelen Black Saint. Hans musikk og trompetspilling på disse platene er preget av klangbilder og romslighet, med bruk av både elektronikk samt akkustiske instrumenter. Spesielt Thoughts fra 1987 og Vade Mecum fra 1994 (begge med bidrag fra bassisten og komponisten William Parker) inneholder nydelig musikk som sender tankene til både sen 60-talls Miles Davis (tenk In a Silent Way) og friere spirituell jazz som for eksempel Albert Ayler anno Spiritual Unity, og Ceceil Taylor. På Thoughts høres det av og til ut som om han spiller i et annet rom, mens de tre bassistene (Parker, Peter Kowald og Mario Pavone) og trommisen høres ut som om de prøver å gå stille i dørene for ikke å overdøve ham.

Det er hjerteskjærende nydelig musikk til tider, og burde kunne fungere som en inngangsport for folk som føler at frijazz kan virke for kaotisk eller støyende til tider. Det er allikevel noe foruroligende med denne tidvise stillheten, og i etterpåklokskapens ånd tenker jeg ikke bare rent musikalsk sådann. På tross av hans musikalske tyngde har han som så altfor mange betydelige avantgarde-musikere i senere tid måttet leve i skyggen av langt mer brautende og konservative aktører. Bill Dixon gikk bort som han levde og utøvde sin kunst: uten altfor mye ståhei. Du bør allikvel låne ham et øre. R.I.P.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.

FAN #14: Nels Cline

Nels Cline

Om man har sett Wilco live i løpet av de siste fem-seks årene, har man høyst sannsynlig også lagt merke til en tynn og høyreist kar til høyre for Jeff Tweedy, hvis gitarspill muligens kan overraske der det nå og da bryter vekk fra de alternative countryrock-røttene til bandet. Men når sant skal sies har vel også Wilco utvidet sin musikalske palett med årene, og i tillegg blitt et satans godt band, der Cline, trommis Glenn Kotche og de andre bidrar like mye til det som oppleves som Wilco anno 2010 som sjefen selv.

Nels Cline har nok blitt mer profilert etter at han ble med i Wilco. Men som gitarist og komponist har han holdt det gående siden tidlig på åttitallet, og deltatt på godt over 100 innspillinger i flere forskjellige stilarter – rock, avantgardisk punk, alt-country, akustisk og elektrisk jazz og improvisasjon – både som session-musiker for folk som the Geraldine Fibbers, Wayne Kramer, Mary Lou Lord, M. Ward, John Zorn og adskillig flere, og med egne prosjekter. En av hans mest tiltalende talenter er hans evne til å syntetisere det som mange vil oppleve som separate musikalske sfærer til en helhet. Mye er sentrert rundt Clines særegne gitarspill, som ofte kan oppleves som en blanding av rene, klare toner og kaskader av lyd, gjerne med aktiv bruk av effektpedaler. Den mest nærliggende sammenlikningen jeg kan komme på er den like allsidige (dog sørgelig nok avdøde) jazzgitaristen Sonny Sharrock.

I et intervju med Jason Crane på podcasten The Jazz Sessions snakker Cline om hvordan han selv har opplevd, spesielt i begynnelsen av karrieren, å bli holdt tilbake som musiker og improvisator av folk uten det samme åpne forholdet til andre stilarter som han selv. Selv om mange av de prosjektene han har vært med på gjerne kan puttes i en av de større sjangerboksene, som for eksempel «rock» eller «jazz»,vil man i Clines spill stort sett høre spor av andre inspirasjonskilder enn det utgivelsen måtte være sortert under i platebutikken. Så for eksempel på jazzmusikeren Julius Hemphills live-plate Georgia Blue fra 1984 kan man høre han hinte mot krassere og røffere rock, mens man på samarbeidsprosjekter med Thurston Moore og Lee Ranaldo (Sonic Youth) kan høre han spille med groove og i snirklete jazzskalaer i en ellers ofte voldsom setting. Det er derfor ikke overraskende, kanskje, at noen av Clines faste samarbeidspartnere har hatt en liknende appetitt og inklusiv forståelse for musikk som han selv, sånn som bassisten og komponisten Mike Watt, kjent fra det legendariske 80-talls punk/jazz/folk/funk-bandet Minutemen. Cline og Watt har jobbet sammen ved flere anledninger. En personlig favoritt er Contemplating the Engine Room fra 1997; en nydelig hyllest til Watts sjømanns-far satt til tonene av lett jazza rock som emulerer bølgenes ulike temperament rundt båten handlingen foregår i.

Clines egne prosjekter opp igjennom karrieren har stort sett blitt kategorisert som jazz. Han innrømmer også selv i intervjuet med The Jazz Sessions at han rent komposisjonsfilosofisk har tatt mye lærdom fra John Coltrane, og ikke minst Ornette Coleman og hans teorier om å i større grad frigjøre musikerne fra faste roller mot en mer demokratisk musikk. Det betyr imidlertid ikke at det andre som har vært med å forme musikeren og gitaristen Nels Cline ikke skinner igjennom også i hans egne prosjekter. Med sitt nyeste band the Nels Cline Singers, med Devin Hoff på bass og Scott Amendola på trommer, ga han ut det strålende dobbeltalbumet Initiate på det lille plateselskapet Cryptogramophone tidligere i år. Plata oppleves nesten som et lite speilbilde av musikeren Cline. Åpningssporet «Into It» er minimalistisk og atmosfærisk, en nesten Brian Eno-aktig sak som følges opp av «Floored», som er en funky og fuzzdrevet knyttneve som sender tankene mot Funkadelic og Ken Vandermark-prosjektet (((Powerhouse Sound))). Deretter følger en kontemplativ akustisk ballade som bygger seg opp mot et crescendo. Og så videre. Plata er sånn sett en miks av det ekspressive og frampå og det mer innadvendte. Allikevel føles det aldri sprikende. Plata er bare den musikalske tilstedeværelsen av Nels Cline, hans gitar, hans inkluderende natur og hans like åpne medmusikanter. For å parafrasere Walt Whitman: Cline is large, he contains multitudes.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.

FAN #13: Mike Reed

Mike Reed og the Chicago Sound

Chicago, the Windy City, har en stor og rik musikktradisjon. Spesielt fra og med den Store Migrasjonen, da afro-amerikanere dro fra sørstatene for å søke lykken nordpå, noe som førte til en mangedobling av afro-amerikanere i enkelte byer, har Chicago vært en av de mest sentrale musikkbyene i USA. Den elektriske bluesen oppstod her, i møte mellom innflyttede sørstatsmusikere og teknologiske nyvinninger. Den banebrytende organisasjonen Association for the Advancement of Creative Musicians (AACM) ble dannet i byen på begynnelsen av 60-tallet, og har vært utgangspunkt for mye av den mest kreative jazzen siden den gang med artister som Anthony Braxton, Art Ensemble of Chicago og den etterhvert New York-baserte trioen Air. I senere tid har det stadig voksende miljøet rundt saksofonisten, komponisten og «Norgesvennen» Ken Vandermark stått sterkt (den norske bassisten Ingebrigt Håker Flaten bodde inntil nylig i Chicago), samtidig som folkene rundt gruppa Tortoise forsetter å sette sitt preg på hva som oppleves som the Chicago Sound. La oss heller ikke glemme byens sterke hiphop-scene, med folk som Common, Lupe Fiasco og Kanye West, ei heller den anerkjente platebutikken Dusty Groove Amerika, det smått legendariske plateselskapet Touch and Go (Big Black, Butthole Surfers), og internettkjempen Pitchfork. Selv alt dette er kun et lite utdrag av hva byen har hatt å by på i musikksammenheng.

Den tyskfødte amerikanske jazztrommisen Mike Reed vokste opp rett utenfor Chicago og er etter eget utsagn notorisk opptatt og inspirert av Chicagos musikk- og kulturhistorie. Han startet for noen år siden bandet People, Places & Things sammen med bassisten Jason Roebke og saksofonistene Tim Haldeman og Greg Ward, med det mål å gjenopplive musikken fra en undevurdert og lite innspilt periode i Chicagos musikkhistorie, tiden mellom bebopens storhetstid og til avantgardejazzen representert ved medlemmene i AACM.

På slutten av 50-tallet samlet mange av Chaicagos jazzmusikere seg og jammet etter at deres respektive spilljobber var unnagjort, slik swingmusikerne gjorde det på 40-tallet og som ble begynnelsen av bebop-jazzen. Chicagos jamsessions var derimot preget av forsøk på å kombinere hardbopen som byen var anerkjent for med ideer fra avantgardejazzen, muligens inspirert av Sun Ra som bodde i byen i årene 1945 til 1961, og som mange av byens musikere hadde spilt med. Chicago-jazzen fra denne perioden er ikke så mye frijazz, slik man kan kjenne den fra for eksempel Ornette Coleman og Albert Ayler, men snarere en mer løsluppen og swingdrevet form for hardbop, gjerne kalt fribop i disse dager, og la grunnlaget for mye av musikken som kom ut av AACM-miljøet. Mye av denne musikken forble uutgitt, og av det som ble gjort tilgjengelig er mye gått ut av produksjon.

Det er dette Mike Reed og hans kumpaner har satt som mål å gjøre noe med, ved å ta opp igjen arven fra denne tiden og kombinere den med de yngre kreftene og ideene i dagens Chicago-jazz. I 2008 ga de ut Proliferation, en forholdvis stright ahead men fantastisk medrivende og hardtswingende hardbop-plate som hyller Chicago-helter som bassisten Wilbur Ware, trommis Walter Perkins og poeten og vokalisten Oscar Brown Jr.. Oppfølgeren About Us kom ut i fjor, og er en noe mer variert utgivelse hvor de mer drivende elementene blir balansert med nesten minimalistiske ballader, som den nydelige «First Reading: Paul's Letter to the Ephisians», en komposisjon som forøvrig peker både mot Art Ensemble of Chicago og byens post-rock og dermed trekker atter nye linjer i byens musikkhistore.

I disse dager foreligger den tredje utgivelsen i serien, Stories and Negotiations, spilt inn live i 2008, passende nok i Chicagos Millenium Park. I tillegg er bandet denne gang utvidet med tre av byens eldre garde, trompetisten Art Hoyle, multiinstrumentalist Ira Sullivan og trombonist Julian Priester, som blant annet tidligere har spilt med Sun Ra. Sammen med Jeb Bishop, også trombone, virker bandet på Stories and Negotiations som et mini-storband og dermed også mer likt de tidlige utgivelsene til nevnte Sun Ra samt AACM-grunnleggeren Muhal Richard Abrams. Samtidig låter det friskt og høyst levende. Mike Reed og kompani viser med sitt prosjekt for tredje gang at man ikke trenger og høres ut som et hyllestband selv om man låner ideer fra en tidligere tidsalder.

Tre plater som muligens har lagt grunnlaget for Mike Reed's People, Places & Things:

Wilbur Ware Quintet – The Chicago Sound
Thelonios Monks kanskje beste bassist spilte i 1957 inn sin eneste plate under eget navn sammen med bysbarnene Johnny Griffin og John Jenkins på saksofoner, Junior Mance på piano, mens Wilbur Campbell og Frankie Dunlop vekslet om å tromme. En herlig frenetsik hardbop-plate som er en av undertegnedes favoritter i sitt slag.

Oscar Brown Jr. - Sin & Soul
Selv om ingen av Mike Reeds plater har vokalinnslag, er det liten tvil om at Oscar Brown Jr. som poet og aktivist har vært med på å sette sitt preg ikke bare på Mike Reed men også Chicago som jazzby. Brown skrev tekstene på Max Roach sin legendariske We Insist! - Freedom Now Suite, og på sin egen Sin & Soul fra 1960 kombinerer han humor og alvor med bopdrevet R&B.

Muhal Richard Abrams – Blu Blu Blu
AACM-grunnleggerens plate fra 1991 er kanskje noe mer preget av avantgardiske ideer enn Mike Reeds musikk, men måten han kombinerer kollektiv improvisasjon og et drivende mini-storband med friere uttrykk, og sammensmelting av musikalsk arv med framsynthet, ligger tett opp mot People, Places & Things sin seneste utgivelse.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.

FAN #12: Mary Halvorson

Mary Halvorson – lita dame, stor gitarist.

I 2005 var undertegnede på sitt årlige besøk til Molde Jazzfestival. En av konsertene jeg så mest fram til det året var med veteranen Anthony Braxton. I tillegg til å ha en solid CV som saksonfonist, bandleder og komponist, er Braxton også en anærkjent musikkteoretiker og -lærer, og en som stadig arbeider i nye konstellasjoner. Til den ovennevnte konserten hadde han med seg et knippe yngre musikere, noen av dem tidligere studenter av ham. Musikken de framførte denne kvelden var intrikat og leken, og kunne tidvis oppleves som en øvelse i kollektiv og samkjørt spontanitet.

Den kvelden la jeg spesielt merke til gitaristen Braxton hadde med seg. Sittende på en stol, bøyd over gitaren sin satt en sped og bebrillet jente og spilte små, spretne gitarlinjer som krinset rundt Braxtons soniske krumspring. Samspillet de i mellom, samt med bassisten, var noe av det som gjorde størst inntrykk etter den kvelden, selv om nok Braxton selv helst hadde villet at helheten hadde vært større enn de enkelte delene. Den unge gitaristens navn var Mary Halvorson.

Jeg skal ikke diskutere her hvorfor det er slik, men det er et faktum at det finnes for få kvinner som virker innen de mer avant gardiske greinene i jazz. Jeg merket meg navnet til Halvorson den gang, men på tross av at hun etter den konserten hadde vært svært aktiv og spilt med blant andre Marc Ribot og Tim Berne, i tillegg til sine egne prosjekter med cellist Jessica Pavone samt den herlige noise-rockduoen People sammen med Kevin Shea fra Mostly Other People Do the Kiling, skulle ikke jeg høre stort fra henne før jeg så at hun hadde gitt ut plate under eget navn på det bittelille New Haven-baserte plateselskapet Firehouse 12 sent i 2008. Plata, Dragon's Head, fasinerer med mye av det samme som ved mitt første møte med Halvorson; små og snurrige gitarlinjer, her i dialog med kun bass og trommer, i spennet mellom nydelig jazz-minimalisme og snerrende avant-rock. Jeg har lyst til å kalle det «forsiktig frenetisk». Til tider kan det minne om post-rock som tidlig Tortoise. Og selv om man kan ane et visst slektskap til Marc Ribot, er Halvorson en av de mest unike gitaristene i jazz nå for tiden.

Tilfeldigvis oppdaget jeg da jeg satte meg ned for å skrive denne artikkelen at Mary Halvorson har utvidet trioen fra Dragon's Head til en kvintett for å spille konserter i forkant av en ny utgivelse for Firehouse 12, Saturn Signs. Så skal det heldigvis ikke gå flere år til neste gang jeg får høre fra henne. Godt er det.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.

FAN #10: Mostly Other People Do the Killing

«All the jazz, all the time, all at once, as fast as possible»

Slik skriver den strålende kvartetten med det fantastiske navnet Mostly Other People Do the Killing (heretter MOPDtK) om seg selv på sin MySpace-side, hvor de også oppgir jazz, experimental og screamo som sjangerbeskrivelser. Dette er både aldeles riktig og litt misvisende på en gang, men mest av alt er det et bevis på MOPDtK sin humor. Akkurat som bandnavnet, et sarkastisk «men du ser ikke bjelken i ditt eget øye»-sleivspark om retorikken til Bush-administrasjonen og dens våpendragere.

Men nok om politikk, dette skal handle om musikk, for tusan. Og musikken til MOPDtK er medrivende, overraskende, catchy, fandenivoldsk, alltid morsom og aldeles strålende. Komposisjonene tar ofte utgangspunkt i sterke og løsslupne melodilinjer med røtter tilbake til den gamle New Orleans-jazzen, med dertilhørende kollektiv improvisasjon, samt tidlig Duke Ellington. Dette filtreres gjennom bebopens (og punkens!) forkjærlighet for høyt tempo, samtidig som inspirasjon fra 60-talls frijazz gjør at de kan komme med plutselige kakofoniske utbrudd, la låtene ta overraskende omveier og bryte med det kjente når du minst venter det. Det er Thelonious Monk, jazzgruppa Air og Pavement (jepp) på en gang. Samtidig som det ikke er det, selvsagt. MOPDtK er forlengst blitt noe helt unikt i dagens jazzflora.

Den indre dynamikken i bandet er også noe for seg selv. Bandideolog, bassist og sjefskomponist Matthew T. «Moppa» Elliott sine bunnsolide og drivende bassriff har sin motvekt det viltre trommespillet til Kevin Shea (også kjent fra noisepop-duoen Talibam!), som kan finne på å parafrasere Run DMC midt i et trommebreak, og fremstår som en blanding av Keith Moon, Animal fra the Muppet Shows (både musikalsk og av utseende), Han Bennik og Elvin Jones. I front blåser saksofonist Jon Irabagon og trompetist Peter Evans i herlig dialog, og noen ganger heftig «diskusjon» sågar av og til ved å imitere talespråk. Selv om MOPDtKs basis alltid er solide melodier, gjør bandets mange krumspring at lytteren aldri helt vet hva som vil skje rundt neste sving. Når hele bandet så vender tilbake til hovedriffet, har de et herlig driv og er fantastisk morsomme å høre på. Klaske-seg-på-låret-morsomme. For som det også står på MySpace-siden deres: «They're funny. Jazz is funny». ECM kan ta seg en bolle.

Jeg har ingen problemer med å utrope MOPDtKs andre utgivelse, Shamokin!!! fra 2007, til en av det forrige tiårets beste plater, uansett sjanger. Oppfølgeren This Is Our Moosic (2008), som refererer til Ornette Colemans This Is Our Music både i tittel og coverart og som også inneholder en fantastisk coverversjon av Billy Joels «Allentown», er ikke langt unna den heller. I disse dager foreligger deres fjerde utgivelse Forty Fort, også denne utgitt på Hot Cup Records. Etter et par gjennomlyttinger kan jeg meddele at det låter minst like herlig og friskt som de gjorde på sine to forrige plater, og denne gang kanskje hakket mer energisk en tidligere. Allerede har «Little Hope», med sitt Charles Mingus-aktige åpningsriff, rukket å bli en favoritt. Flere vil nok følge. Måtte de nå bare se å komme seg til Norge for å spille. På tross av at MOPDtK har musikalske røtter helt tilbake til jazzens vugge, gjør deres oppfinnsomhet, lekenhet, punkete attityd og høye energinivå at burde de appellere til langt flere, for ikke å si andre, enn et tradsjonelt jazzpublikum. Bookingansvarlige, kjenn deres besøkelsestid!

Forty Fort er ute nå, og kan kjøpes via diverse internettbutikker som Dusty Groove America og SquidCo.com.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.

FAN #9: The Wrens: The Meadowlands (2003)

Bitter men søt, vittig men melankolsk, og smart om menneskers tidvis svært keitete oppførsel i kjærlighetens opp- og nedturer. Ringende så vel som skjærende gitarer spiller de fleste av hovedrollene, godt hjulpet av litt piano her og et blåseinstrument der. Fra intim hvisking til utbrudd av frustrasjon, og deretter enda flere former for motstridende følelser. Rockelåter like frynsete og sterke som følelseslivet.

Tematisk tar The Wrens sin The Meadowlands fra 2003 for seg noe så uhipt som de famlende steg man tar i det et lengre kjærlighetsforhold eller ekteskap går mot slutten eller faktisk har tatt slutt («It's been so long / since you've heard from me / got a wife and kid / that I never see»). Plata er også ispedd øyeblikk fra en haltende karriere som musiker. Den er fylt av tvil, anger, små øyeblikk av håp om at man tror alt skal bli bra («I'll be alright / don't worry 'bout me»), helt til man på nytt begynner å tenke på det som en gang var («A sophomore at Brown / she worked lost & found / I put your face on her all year»). Det går mye i skyldfordeling her («I feel I was the one who got used»), men også de mer nyanserte følelsene anerkjennes («You're the one that I want / you're a chance to take / you're a hard break / and swore you'd never leave again»), i tillegg til ens egen klønete oppførsel i forhold til sin utvalgte («Past clumsy crushes beneath Thrill Pier / hopes pinned on poses honed in men's room mirrors»).

The Wrens brukte flere år på å skrive, spille inn og finjustere plata, uten at det har gått utover den følelsesmessige slagkraften. Nesten tvert i mot. The Meadowlands har en narrativ struktur, og den flyter fra den ene låta til den neste, der musikk og tekst eksemplifiserer emosjonelle opp- og nedturer. Plata er således ikke bare ekstremt godt skrevet, men også solid gjennomført og framført med troverdighet.

Det er lite med The Meadowlands som skriker 2000-tallet, men det er kanskje også en av dens styrker. Smarte og solide rockekomposisjoner til fordel for å prøve å fange tidsånden musikalsk eller tematisk. Som husets jazz-skribent skulle man kanskje tro at mitt valg av plate når 2000-tallet skal oppsummeres ville falle i den sjangeren, siden jeg bruker mye tid og plass på å argumentere for nettopp jazzens relevans i dag. Og for all del, det kom flust med bra jazz på 00-tallet. Det gjelder for så vidt også mye annen musikk. Jeg er heller ikke så sikker på om The Meadowlands faktisk er min favorittplate fra det siste tiåret, men når valget allikevel falt på denne, er det fordi det er en plate jeg stadig vender tilbake til, og en plate som gir et like sterkt inntrykk i dag som den gjorde på første halvdel av tiåret.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.

FAN #8: F*@k you-musikk

Å snakke om trender i musikk er en øvelse som fort kan slå flere veier. Så snart man har hevdet at noe er på gang på et felt, vil andre kunne finne noe annet andre steder, enten et direkte motsvar til førstnevnte eller rett og slett en parallell utvikling. Jazz er intet unntak. Denne artikkelen er ikke et forsøk på å påstå at følgende er det eneste som skjer innen moderne jazz, men et forsøk på å peke på ett element som har vært fremtredende i deler av jazzen i senere tid.

I løpet av de siste par tiårene har det vært flere eksempler på jazzmusikere som i større eller mindre grad har latt seg inspirere av rock-relaterte uttrykk, som for eksempel punk. I motsetning til mye av de tidligere rock- og jazz-koblingene, som for eksempel mye av «fusion»-jazzen på 70-tallet, later ikke inspirasjonen til den nye generasjonen først og fremst å ligge i en fascinasjon for rockens ekstravagante sider. Det virker heller som om man har hatt et ønske om å koble drivet i rock med jazzens større muligheter for improvisasjon – noe folk som Miles Davis for så vidt også drev med på plater som On the Corner. En vesentlig forskjell er nok at mange i den nye generasjonen har vokst opp med hardere former for rock, noe som kan ha bidratt til at skillelinjene mellom de to musikalske uttrykkene har blitt visket ut eller rett og slett oppfattet som irrelevante, for eksempel ved at de har innsett at det kan være en kobling mellom såpass energiske musikalske uttrykk som frijazz og punk.

Som et eksempel på denne nye generasjonen med jazzmusikere kan man trekke fram saksofonisten Ken Vandermark. Mye av hans musikk har hatt en hardtslående men fleksibel rytmeseksjon i bunnen, noe som ble ekstra tydelig på utgivelsen Oslo / Chicago: Breaks med (((Powerhouse Sound))) fra 2007. Den New York-baserte bassisten og komponisten Adam Lane har sagt at musikken han lager med the Full Throttle Orchestra er et forsøk på å viske ut forskjellene mellom jazz, noise, punk og «music of questionable worth» (sic.). I et ofte sitert intervju med The Vermont Review, erklærte den anerkjente pianisten Matthew Shipp sin kjærlighet for Black Flags Damage og mente at det kunne være store likheter i energien i jazz og punk. På sitt beste, sa han, er både jazz og punk «fuck you! music». Litt flåsete, men også litt morsomt. Her til lands har også jazz-trioen the Thing – med Paal Nilsen-Love, Ingebrigt Håker Flaten og Mats Gustafsson – hintet om sin mangfoldige musikalske bakgrunn ved å covre låter av the Sonics og Yeah Yeah Yeahs. Gustafssons sambarbeid med Sonic Youth er også et signal om koblingen mellom avantgardisk rock og jazz-uttrykk.

Baltimore-bandet Quartet Offensive ga tidligere i år ut albumet Carnivore, en plate som kobler rock og jazz på en engasjerende måte. Bass og trommer spiller kraftige grooves, samtidig som de sammen med en fuzz-tung gitar danner riff – litt Led Zeppelin her, litt Fugazi-aktig der – som gir grobunn for videre improvisasjon for så vel blåsere som dem selv. Platen er både heftig og vilter, men inneholder nok av pusterom til at man ikke føler seg overkjørt.

Siden 60-tallet har mange rockemusikere og punkere forsøkt å trekke linjer mellom frijazz og energisk rock. Fra den såkalte No Wave-scenen i New York ved overgangen fra 70- til 80-tallet finnes det flere eksempler ikke bare på jazz-inspirert avantgarde-punk, men også meget interessante sjangeroverskridende og rock-inspirert jazz fra folk som Bill Laswell, Sonny Sharrock, Peter Brötzmann og Archie Shepp. Som sagt skal man være forsiktig med å være for bombastisk i å påpeke trender, men det virker som om vi på ny er vitne til en generasjon jazzmusikere som er interessert i å utforske spennet mellom jazz og rock.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.

FAN #7: This Brings Us To... Henry Threadgill

Den 27. oktober i år slippes This Brings Us To, Vol. 1, den første platen til komponisten, arrangøren, saksofonisten og perkusjonisten Henry Threadgill på nesten ti år, og undertegnede gleder seg veldig. Hvorfor? Fordi Threadgill i løpet av en snart 40 år lang karriere har vist seg som en av de mest spennende og originale aktørene innen moderne jazz, er en levende legende og har blitt en personlig favoritt.

Threadgill sin musikalske karriere startet i musikerkollektivet Association for the Advancement of Creative Musicians sammen med blant andre folk fra Art Ensemble of Chicago. Det var her han møtte bassisten Fred Hopkins og trommisen Steve McCall, og sammen dannet de den strålende frijazz-trioen Air på begynnelsen av 70-tallet. Jeg har skrevet om Air i et tidligere nummer av FAN og ikke skal gjenta altfor mye her. Det er dog viktig å nevne at i Air stod likhetsprinsippet, som var en bestandel av tankegangen bak frijazz, veldig sterkt. Både bass, trommer og saksofon var like viktige bestanddeler i trioens tidvis frenetiske men også catchy og underholdende avantgarde-jazz.

På 80-tallet skulle Herny Threadgill skape seg et navn som en komponist og arrangør av rang. Med ensemblene Henry Threadgill Sextet og Sextett, som begge forøvrig i realiteten var septetter, spilte Threadgill inn seks plater som alle holder et overbevisende høyt kvalitetsnivå, og må ha kommet som friske pust i en tid da bakstreverske folk som Wynton Marsalis fikk litt vel mye rom å boltre seg på. Musikken på Sextet/Sextett-platene er en eklektisk blanding av flere sjangre, blant annet post-bop og frijazz, en touch av Duke Ellington samt noen nesten Kurt Weill-aktige krumspring. I det ene øyeblikket kan man høre en gravfølge-blues à la New Orleans, før man i det neste blir kastet rundt med fandenivolske bevegelser av heftige bassganger og kraftfulle saksofon- og trompetriff. Deretter kan det komme et funky rock'n'roll-driv anført av trommisen, før man ender i New Orleans igjen. Om ikke alt dette skjer i løpet av en komposisjon, kan man fort oppleve det i løpet av en av Threadgills plater.

Man kan kanskje frykte at slike innfall vil bli for mye av det gode, men Threadgills evner som komponist og arrangør gjør at elementene veves såpass godt at det mer kan betegnes som umiskjennelig Threadgill heller enn et sammensurium av ulike referanser. Det er både alvor og humor i mye av denne musikken, noe som gjenspeiles i titlene Threadgill har gitt de ulike komposisjonene, som for eksempel «Just the Facts and Pass the Bucket» og «The Devil Is On the Loose and Dancing With a Monkey». Alle Sextet-/Sextett-platene er strålende på hver sine måter, men jeg vil spesielt trekke fram Just the Facts and Pass the Bucket fra 1983 og Rag, Bush & All fra 1989. Sistnevnte mener jeg også at ikke bare en av det tiårets beste jazzplater, men en av 80-tallets beste plater punktum. Platene er desverre ute av produskjon, men finnes til overkommelige priser via ulike bruktmarkedportaler på nettet.

Siden 1990 har Threadgills produktivitet hva plateinspillinger angår vært noe dalende, selv om han har spilt mye live. Han har derimot eksperiment med nye konstellasjoner, mest kjent av disse er nok den gitar-tunge gruppa Very Very Circus, som også brukte tuba i stedet for ståbass og dermed ble det første gang Fred Hopkins ikke deltok på en Threadgill-utgivelse.

Og nå er vi altså her, ved Zooid og deres tredje utgivelse. I følge The Free Dictionary er en av definisjonene på en zooid «An organic cell or organized body that has independent movement within a living organism», noe som kan videreføres til hvordan mye av Threadgills musikk oppleves. Zooid, en kvintett, er det minste ensemblet Threadgill har spilt inn plate med siden Air. Mindre ensembler kan gi rom for større fleksibilitet for musikerne, noe som videre kan gjøre det lettere å balansere mellom ferdigkomponert materiale og improvisasjon, noe Threadgill alltid har etterstrebet. De første smakebitene fra plata virker svært lovende, muligens er det mer angulært enn på lenge, men samtidig virker det veldig lekent.

Forfatteren, historikeren og radiopersonligheten Studs Terkel skrev om Henry Threadgill: «It would be difficult to overestimate Henry Threagill’s role in perpetually altering the meaning of jazz..…He has changed our underlying assumptions of what jazz can and should be.» Se ikke bort ifra at han med This Brings Us To, Vol.1 nok en gang vil utfordre enkeltes forutinntattheter om hva jazz skal og bør være.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.

FAN #6: Gerge Russell (1923 – 2009)

Sent i sommer gikk den banebrytende amerikanske musikeren, komponisten og jazzteoretikeren George Russell bort. «George hvem?», sier du kanskje, og det er nok ikke så rart all den tid det har blitt skrevet såpass lite om han. Denne skjebnen står ikke i stil med hans betydelige bidrag i utviklingen av jazzmusikken etter be-bopen, eller med hans innsats i å få jazz inn i akademia.

George Rusell ble født i Cincinnati i 1923, og var tidlig et talent på både trommer og piano. På 40-tallet flyttet han som mange andre jazzmusikere til New York, der han begynte å komponere, og ble kjent med folk som Dizzy Gillespie, Gil Evans og John Lewis (fra Modern Jazz Quartet). Under et ett års opphold på sykehus, som følge av en alvorlig lungebetennelse, brukte Russell tiden til å komponere og å lese musikkteori. I likhet med blant andre Ornette Coleman hadde han begynt å se at selv den en gang avant-gardiske be-bopen hadde begrensninger som kunne utfordres. Tidligere hadde jazzkomponister basert seg på 12-takters blues og improvisasjon i forhold til mer eller mindre satte akkordprogresjoner. Dette gjorde det mulig for en musiker å forutse hvor den neste «svingen» var. Russells teori var at man kunne spille hva som helst innenfor skalaen til den akkorden som ble satt, og i tillegg skulle man kunne improvisere og spille så lenge man ville uten å bekymre seg for antall takter.

Det høres kanskje vel akademisk ut, men det hadde betydelige konsekvenser for jazzen. Russells teorier (som også er beskrevet i hans bok The Lydian Chromatic concept of Tonal Organization for Improvisation) har lagt grunnlaget for det som kalles modaljazz, som sammen med Colemans teorier (hvis «frijazz» var basert på improvisasjon over harmonier og melodier) er to av de viktigste utviklingene i etterkrigsjazzen. Om modaljazz er et ukjent begrep, så kjenner vel mange til Miles Davis sin Kind of Blue, som regnes blant modaljazzens mesterverk og er en av de mestselgende jazzplatene i historien. Da skulle Russells bidrag til jazzen være satt i perspektiv.

Russell ledet også noen fremragende albuminnspillinger selv. Den utgåtte Jazz Workshop (RCA, 1957) med bl.a. den frekke «Ye Hypocrite, Ye Beelzebub» og ikke minst den strålende Ezz-Thetics (Riverside, 1961), der saksofonist Eric Dolphy medvirker, er to av undertegnedes favoritter. Russell eksperimenterte også med senere bevegelser innen jazzen og jobbet i lang tid i skandinavia, men det var i utviklingen fra be-bopen på slutten av 50-tallet han virkelig har satt sine spor. R.I.P.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.

FAN #5: 1984 - 25 år etter

I sommer har Aqua erklært at de vil «Back to the 80s», selv om det er svært lite ved den trudelutten som vitner om noe som kan sende undertegnedes tanker mot akkurat 80-tallet. Men i videoen til låten figurerer bandet i et antall forskjellige outrerte kostymer som kan minne sceneantrekkene til noen genersike artister fra nevnte tiår, som et pek til datidens (manglende) motesans, får man tro.

Altfor ofte blir slike bilder tatt frem som eksempler på 80-tallet. Et utall mer eller mindre gjennnomtenkte samleplater samt retro-kolleksjoner på H&M vil gjerne ha oss til å tro at 80-tallet kun var Stock, Aitken & Waterman, pastell og skulderputer. Ved å peke på de samme eksemplene har en del musikkkritikere, spesielt norkse, i lang tid prøvd å svartmale 80-tallet som en kulturell ødemark preget av dårlig smak (dvs., med unntak av når de har villet hylle «de fire store» i norsk rock). Peonget er at dette kun var en liten, dog veldig synlig, del av 80-tallet. Der var så mye annet som skjedde også.

Jeg har mistanker om at de kritikerne som mener 80-tallet var en lite interessant tid blant annet gjør det fordi de selv var unge på 60- eller 70-tallet, og at de som en refleks holder de tiårenes verdier høyere enn det de så på 80-tallet. Men her ligger det et problem. På slutten av 70-tallet og spesielt på begynnelsen av 80-tallet ble monokulturen, altså tanken om en felles populærkultur, stadig mindre tydelig, noe som til dels skyldes det forsøksvise monopolet til de store multinasjonale plateselskapene og den paralelle framveksten av uavhengie plateselskaper. Utviklingen og spredningen av synthesizere samt kjappere innspillingsmuligheter førte til at det ble enklere, raskere og billigere å produsere musikk. Ankomsten til MTV forsterket fokuset på det visuelle uttrykket, og disse utviklingene ble utnyttet til det fulle spesielt av de store multinasjonale plateselskapene. Der man bare noen år tidligere hadde sett en stor vilje til å satse på mer eskperimentelle popartister, ble det nå i større grad satset på det som enklest og fortest mulig kunne gies ut. Mange radiostasjoner ble i tillegg presset av de store selskapene til å spille det de krevde. Denne utviklingen satte mange musikere utenfor. Mange av disse musikernes motsvar ble å danne et nettverk av uavhengige plateselskap som oppererte utenfor rammene til de store selskapene. På den måten oppstod den en slags undergrunn som i allefall til å begynne med i mye mindre grad var en del av populærkulturen. Blant de uavhengige selskapene var nok viljen til å eksperimentere større, men de fleste musikerne hadde ofte ikke særlig mye mer til felles enn at de opererte i en økonomi utenfor mainstreamen.

Men dette er bare ett eksempel på hvor mangefassetert 80-tallet var. Framveksten av rap via gatekulturen til hitlistene er et annet. Men man må heller ikke glemme at undergrunnen og mainstreamen som så ofte før også kunne operere i dialog med hverandre. Som et eksempel kan man jo bare høre på de tidligste platene til Prince, som nok hadde mer til felles rent musikalsk med artister fra undergrunnen enn det mange liker å tro. 80-tallet var jo også en tid med fantastiske poplåter, både av den enkle og mer kompliserte sorten. Samtidig var nok ikke de store selskapene kun opptatt av samlebånd-artister, og rent verdimessig kunne det være sammenfallende ideer på store Sony såvel som på lille SST: både Bruce Springsteen og Minutemen sang om sin skepsis til Reagan-administrasjonen i musikken sin. Og bare for å ha poengtert det, motebildet kunne nok også være annerledes enn den Aqua hinter til i videoen sin: hadde vi kunnet tatt en tidsmaskin tilbake til en hardcore-konsert på 9:30 Club i Washington tidlig på 80-tallet ville det nok vært såpass mange der ikledd trange jeans og Chuck Taylor-sko til at man kunne tro man var på Revolver i dagnes Oslo.

Tidligere i sommer feiret det amerikanske magasinet SPIN 25-årsjubileet til Prince sin Purple Rain, og i slutten av juli ble Minutemens Double Nickels On the Dime hedret med sine like mange år på Bowery Poetry Club i New York. 1984 har lenge vært et magisk år for musikk for undertegede, og jeg vil nå trekke fra 25-plater fra nettopp dette året, og la de stå som musikalske eksempler på hvor allsidig og bra 80-tallet faktisk kunne være. Det er ikke nødvendigvis min toppliste fra 1984, men flere av platene under vil jeg hardnakket påstå er vel så bra som noe som har blitt utgitt både før og etter, eller som Minutemen synger, «This is Bob Dylan to me». Skulle du ha andre favoritter (jeg synes jeg kan høre Smith-fansen rasle med sabler allerede) vil det egentlig bare underbygge poenget mitt med denne artikkelen: 80-tallet var et mye bedre og mer variert tiår enn hva mange vil ha oss til å tro.

Minutemen - Double Nickels On the Dime: «This is poetry with jazz as it always should have been» som den amerikanske kritikeren Robert Christgau en gang sa. Det er dog bare en flik av sannheten. Riktignok var bassist Mike Watt og trommis George Hurley fleksible nok og dyktige nok til å tidvis spille omtrent som be-bopens mestere, men musikken har også en aggressivitet fra punken, og en puls som hinter om funk. I tillegg hadde de D. Boon, en storvokst kar med et enda større hjerte, på gitar og vokal. Innspirert av både arbeider-rocken til Creedence Clearwater Revival såvel som Ulysses av James Joyce, den over 40-låter lange Double Nickels... er en samling smarte, vittige, og varme små låter, samt et kritisk blikk på Ronald Reagans Amerika.

Hüsker Dü – Zen Arcade: Et ambisiøst dobbeltalbum om oppveksten til en gutt i Amerika er kanskje ikke så veldig «punk», og muligens noe avskrekkende, men på dette tidspunktet var låtskrivingen til Bob Mould og Grant Hart så sterk at det ikke er et kjedelig øyblikk å høre. Tidvis sårt, tidvis hardt, lett rotete (som vel er intensjonen – oppvekst, tross alt), men strålende poppete punklåter med «Turn On the News» som det kanskje absolutte høydepunkt.

The Replacements – Let It Be: Mens vi er inne på lett rotete er det en beskrivelse som kan passe the Replacements med Paul Westerberg i spissen også, selv om de på Let It Be har begynt å se verdien av å roe ned lfra tid til annen. Deres tidvis frenetiske, Stones-aktige punkpop fungerer perfekt som ramme til Westerbergs vittige tekster om unge menneskers prøving og feiling og atter prøving.

Bruce Springsteen - Born In the U.S.A.: I 1984 hadde Springsteen allerede plater som Born to Run bak seg, men som mange andre fant han mer å skrive om i det politiske landskapet på 80-tallet. Arbeiderklassesympatien er fremdeles gjennomgående, for eksempel i «Working on the Highway», men platen åpner med en rungende kommentar til Amerikansk utenrikspolitikk i form av tittellåten. På «No Surrender» synger han like sterkt om viljen til ikke å gi opp, samme hva, noe som er en verdi vi kan spore i flere av Springsteens låter. Når man i tillegg har en hit som «Dancing In the Dark» sitter man igjen med en vinner.

Laurie Anderson – United States Live: En 78-låter lang boks med live-innspillinger med Laurie Andersons underlig musikk høres kanskje ut som det kan bli i meste laget, men United States Live er aldri kjedelig der Anderson får fram de mest fasinerende og underlige steminger og karakterer ved hjelp av stemmelek via blant annet vocoder, for ikke å glemme hennes elektriske fiolin.

King Sunny Adé – Aura: Denne perlen av en afro-popplate har ikke vært å få på CD på en stund. King Sunny Adé var allered stjerne i sitt eget hjemland Nigeria, men denne platen skulle gjøre han kjent også over dammen i USA. Aura oser av spilleglede og varme, og som bonus får vi Stevie Wonder som bidrar med munnspill.

Linton Kwesi Johnson – Making History: Få kan lese tekster så godt som Linton Kwesi Johnson. Når han attpåtill skriver så skarpt som han gjorde til denne platen, og har den bunnsolide backingen av dubbandet til mesterbassist Dennis «Blackbeard» Bovell, sitter vi igjen med meget sterk og groovy dub-poesi og låter som «Di Eagle 'an Di Bear» og «Wat About Di Working Class».

Run-D.M.C. - Run-D.M.C.: Med et knallhardt og nærmest minimalistisk lydbilde og blytunge beats, lett stakkato-aktig rapping, og bangers som «Rock Box» og «It's Like That», er denne langspillerdebuten fullt på høyde med alt annet Run-D.M.C. gjorde senere. Kanskje bedre, til og med.

Air (Henry Threadgill, Fred Hopkins, Pheeroan akLaff) – Live at Montreal International Jazz Festival: Etter at Air sin første trommis, fantastiske Steve McCall, gikk til andre prosjekter hadde Henry Threadgill og Fred Hopkins lagt Air på hylla. De rekruterte etterhvert Pheeroan akLaff til å ta over trommestikkene og tok navnet New Air. AkLaff var ikke like fleksibel og dynamisk som McCall, men han hadde et imponerende driv og en kraft i spillet sitt, og det merkes at det også må ha innspirert Hopkins og Threadgill på denne live-innspillingen fra 1983 (dog utgitt i 1984). Allerede i åpningskuttet, «Sir Simpelton», starter bandet i et herlig friskt driv, med akLaffs solide rytme og supergroovy, kraftige og elastiske basslinjer fra Fred Hopkins før Threadgills klare og nesten skjøre saksofonmelodier kommer inn, nesten som en motsats til den mer muskuløse rytmeseksjonen. Air var ikke som andre jazzband med avant-gardetendenser, og godt er det.

Prince and the Revolution – Purple Rain: Purple Rain er ikke min favoritt Prince-plate, men samtidig er det noe ved den som føles som selve essensen av denne sexdrevgens virke. Og for all del, den er proppfull av strålende låter, fra åpningen med «Let's Go Crazy» (svar: hell yes!) til powerballaden «Purple Rain». Allikevel er genistreken over alle her «When Doves Cry», en av åttitallets aller beste singler.

Åge Aleksandersen – Levva Livet: Å kalle Åge for Norges svar på Bruce Springsteen er en for enkel og muligens feil analyse. Likevel finnes det likhetstrekk å spore, ikke minst i fortellinger med bakgrunn i fra arbeiderklassen. Men styrken til Levva Livet er, i tillegg til de gode låtene, følelsen av samhold og viktigheten av å ikke gi opp som Åge klarer å kanalisere, noe som kan likne litt på hva Springsteen prøvde på rundt samme tid. I tillegg til tittelllåten er det ikke episke «Lys og Varme» som fanger essense av hva Levva Livet handler mest om, men den til sammenlikning sparsomt instrumenterte «Regnbuen og Luftslottet», en aldeles nydelig sang om solidaritet og/eller kjærlighet. Eller var det fylla.

Go-Betweens – Spring Hill Fair: Et av tidenes flotteste popband ga i 1984 ut sin kanskje røffest produserte plate. Men de gode låtene er selvfølgeig aldri langt unna. Nydelige «Bachelor Kisses» åpner platen, mens den såre «Part Company» og den bitre «Draining the Pool For You» føyer seg inn i den lange rekken over McLennan- og Forster-klassikere.

R.E.M. - Reckoning: EPen Chronic Town og debut-plata Murmur satte kanskje i støkk i ganske mange og var første steg på veien for det som skulle bli tidens kanskje mest populære alternative (selv om de neppe kan kalles det lenger) band. Men jeg lurer meg på om ikke Reckoning er en bedre, mer konsis, og klarere plate. Låter som «So, Central Rain (I'm Sorry)» og «(Don't Go Back to) Rockville» er ihvertfall to argumenter jeg mener vil kunne underbygge en slik påstand.

Persian Gulf – Changing the Weather: Ikke så mye en plate som en EP, men like fullt meget skarp. Persian Gulf smått funky garage-folk danner bunn for vokalist Hal Shows sine velformulerte tanker rundt tingenes tilstand i Amerika, noe som til slutt får han til å synge «(I'm So Glad I'm) Living in the Free World», vel vitende om at at ikke er som det skal heler der.

Van Halen – 1984: Si hva du vil om eventuell kokainmisbruk og gitaronani, det som preger 1984 mer enn noe annet er det ekstremt gode humøret. Bak hver beat, hvert riff og forsåvidt også soloer er det nesten så du kan se for deg hele bandet stå å glise av spilleglede. Og David Lee Roth er i tillegg er en humørspreder av rang. «Jump» er muligens pophiten, mens «Hot For Teacher» gjør en god jobb i å etterlikne en tenåringsgutts noe slibrige fantasi, men det er likevel «Panama» som får meg mest i gang.

Ti til:

Arto Lindsey/Ambitious Lovers – Envy

Los Lobos - How Will the Wolf Survive

The dB's – Like This

The Pretenders – Learning to Crawl

Half Japanese – Sing No Evil

Bangles – All Over the Place

Fat Boys – Fat Boys

Harlod Budd & Brian Eno – The Pearl

The Go-Go's – Talk Show

Herbie Hancock – Sound System

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.

FAN #4: Clean Feed Records

Mot slutten av 70-tallet og utover 80-tallet ble det stadig færre muligheter for amerikanske jazzmusikere til å spille inn musikken sin på egen jord. Ikke på grunn av manglende interesse blant publikum eller kritikere, men på grunn av mange amerikanske plateselskapers manglende vilje til å satse på avantgarden. Istedet dro mange over til Europa, der viljen til å spille inn moderne jazzuttrykk var større. To av de mest interessante basene for amerikansk jazz på denne tiden var søsterselskapene Black Saint og Soul Note, begge basert i Italia, av alle steder.

Fra midten av 90-tallet har ting bedret seg også i jazzens hjemland, der labler som AUM Fidelity, Thirsty Ear og Pi Recordings med flere stadig gir ut amerikansk kvalitetsjazz. Likevel har kanskje det mest spennende selskapet de siste par årene, Clean Feed Records, også base i Europa, nærmere bestemt i Portugal.

Clean Feed startet opp i 2001 med et uttalt mål om å spille inn innovative moderne jazzprosjekter, gjerne samarbeid mellom amerikanske og europeiske artister. Blant de som har spilt inn for selskapet finner vi Anthony Braxton, Evan Parker, Ken Vandermark, Charles Gayle, Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten. I løpet av de åtte årene de har eksistert har de utgitt over 150 plater og fått distribusjon i store deler av verden. I disse internett-tider er platene også å få kjøpt via selskapets hjemmesider, www.cleanfeed-records.com.

Ingen plateselskap klarer å gi ut bare bra plater, men standaren på utgivelsene til Clean Feed har vært oppsiktsvekkende høy. Under finner du tre favoritter fra deres stadig voksende katalog.

Adam Lane's Full Throttle Orchestra – New Magical Kingdom Adam Lane er en amerikansk bassist og komponist med en forkjærlighet for Charles Mingus, Bootsy Collins og det japanske noiserockbandet Melt Banana. På denne platen kobler han og det syv mann sterke bandet Mingus' svingende slagkraft med rockens tilsvarende og Duke Ellington-aktig finesse. En strålende moderne jazzensemble-plate.

Magnus Broo, Adam Lane, Paal Nilssen-Love, Ken Vandermark – 4 Corners Et møte mellom de skandinaviske musikerne Broo og Nilssen-Love (fra bl.a. Atomic) og amerikanerne Vandermark og Lane. Resultatet her er svingende fri-bop med mer enn ett øye til Ornette Colemans kvartett-innspillinger. Lane får utløp for sin Bootsy Collins-fascinasjon ved blant annet å kjøre ståbassen sin via en fuzzpedal for ekstra dype grooves.

Sonic Openings Under Pressure – Muhheankuntuk Sonic (...) er en sax/bass/tromme-trio som spiller improvisert jazz litt i tradisjonen til Henry Threadgills Air, men med kontemporære trekk. Et av platas høydepunkter er «The Hardships», en frenetisk og punkete «spoken word»-komposisjon et sted mellom Public Enemy og Archie Shepp.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.

FAN #3: En introduksjon til William Parker

Om man studerte programmet til årets Vision Festival i New York, muligens verdens ledende festival for avantgarde-jazz, ville man kunne se navnet til én mann dukke opp oftere enn noen andre: William Parker. Den snart 57 år gamle bassisten, komponisten og bandlederen var delaktig i ikke mindre ti konserter i løpet av de syv dagene festivalen varte, en imponeredne mengde selv for musikere halvparten så gamle. At han spilte såpass mye under festivalen er ikke tilfeldig: I tillegg til å være medarrangør av festivalen sammen med sin kone, danserinnen Patricia Nicholson, er William Parker en av de viktigste og mest produktive aktørene innen moderne amerikansk jazz og improvisert musikk i dag, en posisjon han har opparbeidet seg siden slutten av 70-tallet.

I begynnelsen av sin karriere var Parker en hyppig brukt bassist blant erfarne frijazzere som Cecil Taylor og Peter Brötzman. Ved inngangen til 80-tallet var han allerede en aktiv del av en gruppe yngre frisinnede amerikanske jazzmusikere - blant dem David Murray, David S. Ware og Matthe Shipp - som sammen med veteraner som Henry Threadgill og Cecil Taylor stod som en motvekt til den økende populariteten til ultrakonservative Wynton Marsalis og hans medkumpaner. Marsalis raljerte mot det meste av utviklingen i jazzen etter 1960 og for en musikk i tråd med tradisjonen, men Parker forstod at en av de viktigste bestandlene i jazzhistorien er at den har vært i stadig forandring og fornyelse. Denne åpensinnede tilnærmingen til jazz har preget det meste av Parkers musikk.

På 90-tallet var William Parker blitt et anærkjent navn i jazzens mer avantgardiske kretser. I 1991 spilte han sammen med saksofonist Charles Gayle og tidligere John Coltrane-trommis Rashied Ali inn Touchin' On Trane, en tour de force av en hyllest til Coltrane som står igjen som en av undertegndedes favroittplater fra det tiåret. Samtidig var Parker allerede i gang med å utvikle egne prosjekter, blant dem et større ensemble som fikk navnet Little Huey Orchestra samt en kvartett under hans navn. Den monumentale kvartettutgivelsen Peach Orchard fra 1998, hvor også den ekstraordinære perkusjonisten Susie Ibarra medvirker, er en annen av 90-tallets absolutte favoritter.

I og med hans etterhvert markante posisjon i moderne jazz, samt at han er en formidabel bassist og bandleder, har William Parker av og til blitt sammenlikninget med Charles Mingus. Som bassister har de riktignok visse likheter, begge har en hang til kraftige toner og duvende grooves framfor frenetiske bassganger, men Parkers spill er mer mantraaktig, minimalistisk og melankolsk. Et av de beste eksemplene på dette er åpningssekvensen på David S. Wares «Aquarian Sound» fra Flight Of I, hvor han sammen med pianist Matthew Shipp, trommis Marc Edwards og saksofonisten Ware bygger opp det nydeligste stykke spirituell jazz på denne siden av Coltrane og Albert Ayler. Men Parker behersker også høyt tempo med stil. For bekreftelse på det er det bare å lytte til åpningssporet på nevnte Touchin' On Trane.

Mens Mingus var kjent som «the angry man of jazz», noe som også preget hans musikk, virker William Parker å være en langt mer behagelig figur. Ikke at han ikke har en samfunnsbevissthet - «James Baldwin to the Rescue», en hyllest til den homofile afro-amerikanske forfatteren, er en av hans signaturlåter – men der Mingus gjerne hamret i bordet har Parker en mer kontemplativ tilnærming. Komposisjonene hans, likt måten han spiller på, er ofte bygd rundt det som kan virke som relativt enkle riff som gjerne gjentas i intervaller, noe som kan gi lytteren inntrykk av en meditativ stemining. Men den tilsynelatende enkelheten i bunnen gir låtene en fleksibilitet som Parkers medmusikanter kan utnytte seg av, for eksemple i form av hardtsvingende samspill i William Parker Quartet eller de mer komplekse arrangementene i Little Huey Orchestra. De to platene William Parker ga ut under eget navn i fjor, kvarettutgivelsen Petit Oiseau og orkesterplaten Double Sunrise Over Neptune, er gode eksempler på både likhetene og spennet i Parkers musikalske unvers.

Parker har ikke bare holdt seg til kvartett eller ensemble-formatene. Han har jobbet i flere duo-prosjekter, den kanskje viktigste av de sammen med perkusjonisten Hamid Drake, Parkers mest trofaste samarbeidspartner. I tillegg har han sammen med Drake jobbet i flere trioer, blant andre med den norske saksofonisten Frode Gjerstad. Parkers allsidighet og åpenhet for nye uttrykk har ført til at han har samarbeidet med musikere også utenfor de mer tradisjonelle rammene til jazz. Han spiller blant annet på Yo La Tengos nydelige Summer Sun, og han har også samarbeidet med avantgarde-DJen DJ Spooky samt electronica-duoen Spring Heel Jack.

Det er en skam at William Parkers musikk ikke er bedre kjent på disse breddegrader. Han kunne for eksempel vært en ypperlig «artist in residence» under Molde Jazz. Intill det skjer anbefales det å oppsøke platebutikker som driver med import, og ta med seg minst en plate fra hans etterhvert svært sterke diskografi.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.

FAN #2: Air – lufta er for alle

Få sjangre har dratt så liten nytte av CD-æraens nyutgivelses-bonanza som jazz fra 70- og 80-tallet, spesielt om den har hatt avantgardiske trekk. I stedet har denne delen av jazzen fått et nytt liv via blogger som Destination: OUT, som har spredd det glade buskap og sendt entusiaster og andre nysgjerrige på leting etter vinyleksemplarer. Jazz er på mange måter blitt et undergrunnsfenomen, hvis du ikke heter Diana Krall, vel og merke. Når en fransk duo i tillegg har gjort bandnavnet ditt til sitt eget er man nærmest dømt til å leve i obskuritet.

At debut-skiva til jazztrioen Air, Air Song fra 1975, nylig ble reutgitt på Candid/Why Not er derfor en liten sensasjon. Trioen – Henry Threadgill på saksofoner, Fred Hopkins på bass og Steve McCall på trommer – sprang ut fra Chicago-baserte Association for the Advancement of Creative Musicians sammen med bl.a. Art Ensemble of Chicago, og brukte friheten fra arven etter Ornette Coleman og likesinnede til å improvisere over kjente ragtime-komposisjoner. Senere flyttet de til New York og ble involvert i den kreative Loft Jazz-scenen, noe som bidro til å gjøre Air til en hardtsvingende trio.

I frijazzen lå det et likhetsideal; en slags speiling av Civil Rights-kampen. Man ville bryte med «solist/komp»-konvensjonen, og istedet la alle bli mer delaktige i helheten. Få klarte dette like godt som Air. Selv om Threadgills saksofon ofte bærer melodiene, får Hopkins kraftige og elastiske basslinjer mye plass til å drive komposisjonene framover, mens McCall utnytter sin rytmiske sans til det fulle, alltid i herlig samspill. Resultatet er en dynamisk, drivende og fengende form for avantgarde-jazz full av både vidd såvel som alvor.

Air Song er en sterk debut, men det stopper ikke der. Den mer hardtslående andreskiva med den talende tittelen Air Raid (1976) er kanskje enda bedre, men spesielt klassikeren Air Lore (1979) og 80 Degrees Below '82 (1982) burde sjekkes ut av alle som lurer på om det var liv i jazzen etter 60-tallet. Man får bare håpe at også de tre sistnevnte snart vil komme i nye utgaver.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.

FAN #1: Say It Loud – I'm Punk and I'm Proud

Detroit en gang tidlig på 70-tallet. Tre afro-amerikanske brødre ved navn Bobby, David og Dannis Hackney, som også spiller i band sammen, går på konsert for å se Alice Cooper. Opplevelsen får brødrene til å forkaste sitt R&B-prosjekt og begynne å spille en lett psykedelisk og funky form for proto-punk under navnet Death. I senere tid er Death blitt hyllet som et «missing-link» mellom MC5 og the Stooges og amerikansk punk. Deres komplette innspillinger - kun sju låter - ble tidligere i år utgitt på CDen «...For The Whole World To See».

Moderne rock fra punk og utover har blitt kritisert og avfeid for å være hvite middelklassegutters domene, men å bruke bakgrunn som et slags kvalitetskriterium er mildt sagt problematisk. Samtidig skal man ikke glemme at alle former for rock har røtter i afro-amerikanske tradisjoner. Dette mantraet, at rock er svart musikk, går igjen hos intervjuobjektene i filmen «Afro-punk» av James Spooner. Filmen tar for seg svarte musikere som har valgt punk som sin uttrykksform, og i tillegg til å inneholde mange interessante tanker om etnisitet og musikk gir den et innblikk i de mange fordommene man kan møte ved å være svart musiker og spille rock i dag.

Artikkelen «Truly Indie Fans», publisert i New York Times i januar 2007, tar for seg mange av de samme poengene som James Spooners film. Blant de som ble intervjuet var Lamont Thomas, trommis i garage-punkbandet This Moment In Black History. Thomas forklarer noen av fordommene han har møtt slik: Mens mange hvite lurer på hvorfor en svart mann ikke driver med rap, anklager mange svarte ham for å være en Uncle Tom.

Afro-amerikansk rock lever i beste velgående, og ikke bare som inspirasjonskilde. Death er bare ett eksempel på at den ikke forsvant med Jimi Hendrix.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.