FAN #14: Nels Cline

Nels Cline

Om man har sett Wilco live i løpet av de siste fem-seks årene, har man høyst sannsynlig også lagt merke til en tynn og høyreist kar til høyre for Jeff Tweedy, hvis gitarspill muligens kan overraske der det nå og da bryter vekk fra de alternative countryrock-røttene til bandet. Men når sant skal sies har vel også Wilco utvidet sin musikalske palett med årene, og i tillegg blitt et satans godt band, der Cline, trommis Glenn Kotche og de andre bidrar like mye til det som oppleves som Wilco anno 2010 som sjefen selv.

Nels Cline har nok blitt mer profilert etter at han ble med i Wilco. Men som gitarist og komponist har han holdt det gående siden tidlig på åttitallet, og deltatt på godt over 100 innspillinger i flere forskjellige stilarter – rock, avantgardisk punk, alt-country, akustisk og elektrisk jazz og improvisasjon – både som session-musiker for folk som the Geraldine Fibbers, Wayne Kramer, Mary Lou Lord, M. Ward, John Zorn og adskillig flere, og med egne prosjekter. En av hans mest tiltalende talenter er hans evne til å syntetisere det som mange vil oppleve som separate musikalske sfærer til en helhet. Mye er sentrert rundt Clines særegne gitarspill, som ofte kan oppleves som en blanding av rene, klare toner og kaskader av lyd, gjerne med aktiv bruk av effektpedaler. Den mest nærliggende sammenlikningen jeg kan komme på er den like allsidige (dog sørgelig nok avdøde) jazzgitaristen Sonny Sharrock.

I et intervju med Jason Crane på podcasten The Jazz Sessions snakker Cline om hvordan han selv har opplevd, spesielt i begynnelsen av karrieren, å bli holdt tilbake som musiker og improvisator av folk uten det samme åpne forholdet til andre stilarter som han selv. Selv om mange av de prosjektene han har vært med på gjerne kan puttes i en av de større sjangerboksene, som for eksempel «rock» eller «jazz»,vil man i Clines spill stort sett høre spor av andre inspirasjonskilder enn det utgivelsen måtte være sortert under i platebutikken. Så for eksempel på jazzmusikeren Julius Hemphills live-plate Georgia Blue fra 1984 kan man høre han hinte mot krassere og røffere rock, mens man på samarbeidsprosjekter med Thurston Moore og Lee Ranaldo (Sonic Youth) kan høre han spille med groove og i snirklete jazzskalaer i en ellers ofte voldsom setting. Det er derfor ikke overraskende, kanskje, at noen av Clines faste samarbeidspartnere har hatt en liknende appetitt og inklusiv forståelse for musikk som han selv, sånn som bassisten og komponisten Mike Watt, kjent fra det legendariske 80-talls punk/jazz/folk/funk-bandet Minutemen. Cline og Watt har jobbet sammen ved flere anledninger. En personlig favoritt er Contemplating the Engine Room fra 1997; en nydelig hyllest til Watts sjømanns-far satt til tonene av lett jazza rock som emulerer bølgenes ulike temperament rundt båten handlingen foregår i.

Clines egne prosjekter opp igjennom karrieren har stort sett blitt kategorisert som jazz. Han innrømmer også selv i intervjuet med The Jazz Sessions at han rent komposisjonsfilosofisk har tatt mye lærdom fra John Coltrane, og ikke minst Ornette Coleman og hans teorier om å i større grad frigjøre musikerne fra faste roller mot en mer demokratisk musikk. Det betyr imidlertid ikke at det andre som har vært med å forme musikeren og gitaristen Nels Cline ikke skinner igjennom også i hans egne prosjekter. Med sitt nyeste band the Nels Cline Singers, med Devin Hoff på bass og Scott Amendola på trommer, ga han ut det strålende dobbeltalbumet Initiate på det lille plateselskapet Cryptogramophone tidligere i år. Plata oppleves nesten som et lite speilbilde av musikeren Cline. Åpningssporet «Into It» er minimalistisk og atmosfærisk, en nesten Brian Eno-aktig sak som følges opp av «Floored», som er en funky og fuzzdrevet knyttneve som sender tankene mot Funkadelic og Ken Vandermark-prosjektet (((Powerhouse Sound))). Deretter følger en kontemplativ akustisk ballade som bygger seg opp mot et crescendo. Og så videre. Plata er sånn sett en miks av det ekspressive og frampå og det mer innadvendte. Allikevel føles det aldri sprikende. Plata er bare den musikalske tilstedeværelsen av Nels Cline, hans gitar, hans inkluderende natur og hans like åpne medmusikanter. For å parafrasere Walt Whitman: Cline is large, he contains multitudes.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.