Friday, November 19, 2010

FAN #18: David S. Ware

David S. Ware

Dokumentarserien Jazz av Ken Burns fra 2001 er en informativ og interessant, men også frustrerende selektiv og konservativ reise i jazzhistorien. Et av de kjedeligste valgene som blir gjort i løpet av dens ti episoder, er at den hopper bukk over store deler av jazzen fra 70-, 80-, og 90-tallet. De to siste tiårene er sågar nesten kun representert ved hjelp av en montasje av et lite utvalg musikere fra perioden, med mest fokus på tradisjonalisten – og en av seriens største bidragsytere – Wynton Marsalis. Serien bidrar dermed til å videreføre en myte om jazz, nemlig at dens vitalitet forsvant i graven med Coltrane og 60-tallet. Chicago-scenen og starten på Association for the Advancement of Creative Musicians nevnes ikke, ei heller den kreativt sett svært fruktbare Loft Jazz-scenen i New York på 70- og 80-tallet, for å nevne kun to svært viktige perioder i amerikansk avantgarde-jazz.

Tenorsaksofonisten David S. Ware (født i New Jersey, 1949) fant sin stemme sammen med musikere som var involvert i nettopp den nevnte Loft Jazz-scenen, etter at han flyttet til New York i 1973. Rundt samme tid ble han spurt av pianisten og frijazzlegenden Cecil Taylor om å bli med i hans Cecil Taylor Unit, en erfaring som ble minst like viktig for Wares musikalske utvikling som jammingen på loftene i downtown New York. Sammen med Cecil Taylor turnerte Ware mye både i USA og i Europa, og spilte inn albumet Dark To Themselves. Etter arbeidet med Taylor ble Ware medlem av Andrew Cyrilles Moano, som i tillegg til tre plateutgivelser også er representert på samleren Wildflowers: The New York Loft Jazz Sessions (Douglas), et verdifullt dokument fra denne perioden.

I løpet av 80-tallet samarbeidet Ware med folk som Milford Graves og den tyske bassisten Peter Kowald, men han henvendte seg til gamle kjente da han skulle spille inn sin første plate under eget navn. Igjennom sitt arbeide med Cecil Taylor møtte Ware trommisen Marc Edwards, som skulle bli hans første faste samarbeidspartner. Mot slutten av 80-tallet slo Ware og Edwards seg sammen med en annen viktig stemme fra New Yorks jazz-undergrunn, bassisten og komponisten William Parker (Parker har blitt profilert i et tidligere nummer av FAN). Denne trioen spilte inn Passage Of Music for det svenske plateselskapet Silkheart i 1988, og med introduskjonen av pianisten Matthew Shipp ble en av den senere tids lengstlevende og mest produktive jazzgrupper dannet, David S. Ware Quartet. Riktignok har gruppen opp igjennom tiden hatt fire forskjellige trommeslagere – Ware har et rykte for å ikke den letteste mannen å arbeide med – men kvartetten har siden 1990 gitt ut tett opp mot 20 album, med 1992s Flight Of I som kanskje det største av flere høydepunkt.

Som saksofonist har David S. Ware en særegen og lett gjenkjennelig tone. Den er kraftfull på en måte som tidvis kan minne om Sonny Rollins, en av Wares første musikalske helter og hvis komposisjon «Freedom Suite» har blitt spilt inn i en noe omarrangrt og forlenget versjon av Wares kvartett, og kom på plate i 2002. I tillegg har Ware en hang til en «reach for the sky» spiritualitet i musikken sin, en slags videreføring av Pharoah Sanders og Albert Aylers musikk, hvor låtene gjerne bygges opp lag for lag, og saksofonens melodilinjer gradvis strekker seg utover hovedtema og gjerne ender i kakofoniske crescendo. La nå ikke den beskrivelsen virke avskrekkende. Musikken er ofte gripende vakkert i all sin uro, som for eksempel «Aquarian Sound», først utgitt på nevnte Flight Of I, en av 90-tallets aller sterkeste jazzkomposisjoner.

Rundt 1999 ble Ware diagnostisert med en nyrefeil. Han arbeidet allikevel ufortrødent igjennom 2000-tallet, med både konserter og plateinnspillinger tross kompliserte behandlinger. Men i januar 2009 kom beskjeden fra Wares plateselskap, AUM Fidelity, om at han ville komme til å trenge en ny nyre. Ting så mørkt ut inntil en donor meldte seg og Ware ble operert i mai samme år, med suksessfullt utfall. Ware kom seg faktisk såpass at han spilte en solokonsert på Abrons Art Center i New York i oktober 2009, som ble utgitt på platen Saturnian tidligere i år. Nylig kom også Onecept, en trioinnspilling med William Parker på bass og Warren Smith på trommer. Materialet på Onecept er etter sigende 100% improvisert, men samspillet mellom Ware og Parker er blitt såpass stødig og intuitivt i løpet av deres mange år sammen, at musikken ikke på noe tidspunkt virker tentativ. Snarere tvert i mot er Onecept full av driv og vitalitet, med Wares karakteristiske grove saksofon som sentrum. Velkommen tilbake.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.

No comments: