FAN #15: Bill Dixon

Bill Dixon, 1925 - 2010

Bill Dixon – jazztrompetist, komponist, billedkunstner og lærer – gikk bort 16 juni i år etter lang tids sykdom. På tross av dette har han lagd og gitt ut musikk nesten til siste slutt, senest Tapestries For Small Orchestra, utgitt på lille Firehouse 12 Records i fjor.

Dixon var allerede godt over 30 år da han bidro på den første betydelige utgivelsen i sin karriere da han i 1962 spilte inn Archie Shepp – Bill Dixon Quartet med saksofonisten og poeten Archie Shepp. Frekvensen av inspillinger har heller ikke vært hyppig siden den gang, men på langt nær ubetydelig. I 1966 bidro han riktignok på Conquistador, en av avantgarde-ikonet Cecil Taylors få utgivelser på Blue Note, men på tross av den og noen få innspillinger til rundt samme tid, skulle det gå et tiår før man fikk høre Dixon på plate igjen. Grunnen til dette oppholdet er noe uklart, også om det var et selvstendig valg eller ikke. Men Bill Dixon forhastet seg ihvertfall ikke, noe som også reflekteres i musikken hans.

Dixons kanskje viktigste innspillinger som leder ble gjort på 80- og 90-tallet for det Italienske plateselskapet Soul Note, et søsterselskap til den innflytelsesrike labelen Black Saint. Hans musikk og trompetspilling på disse platene er preget av klangbilder og romslighet, med bruk av både elektronikk samt akkustiske instrumenter. Spesielt Thoughts fra 1987 og Vade Mecum fra 1994 (begge med bidrag fra bassisten og komponisten William Parker) inneholder nydelig musikk som sender tankene til både sen 60-talls Miles Davis (tenk In a Silent Way) og friere spirituell jazz som for eksempel Albert Ayler anno Spiritual Unity, og Ceceil Taylor. På Thoughts høres det av og til ut som om han spiller i et annet rom, mens de tre bassistene (Parker, Peter Kowald og Mario Pavone) og trommisen høres ut som om de prøver å gå stille i dørene for ikke å overdøve ham.

Det er hjerteskjærende nydelig musikk til tider, og burde kunne fungere som en inngangsport for folk som føler at frijazz kan virke for kaotisk eller støyende til tider. Det er allikevel noe foruroligende med denne tidvise stillheten, og i etterpåklokskapens ånd tenker jeg ikke bare rent musikalsk sådann. På tross av hans musikalske tyngde har han som så altfor mange betydelige avantgarde-musikere i senere tid måttet leve i skyggen av langt mer brautende og konservative aktører. Bill Dixon gikk bort som han levde og utøvde sin kunst: uten altfor mye ståhei. Du bør allikvel låne ham et øre. R.I.P.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.