FAN #3: En introduksjon til William Parker

Om man studerte programmet til årets Vision Festival i New York, muligens verdens ledende festival for avantgarde-jazz, ville man kunne se navnet til én mann dukke opp oftere enn noen andre: William Parker. Den snart 57 år gamle bassisten, komponisten og bandlederen var delaktig i ikke mindre ti konserter i løpet av de syv dagene festivalen varte, en imponeredne mengde selv for musikere halvparten så gamle. At han spilte såpass mye under festivalen er ikke tilfeldig: I tillegg til å være medarrangør av festivalen sammen med sin kone, danserinnen Patricia Nicholson, er William Parker en av de viktigste og mest produktive aktørene innen moderne amerikansk jazz og improvisert musikk i dag, en posisjon han har opparbeidet seg siden slutten av 70-tallet.

I begynnelsen av sin karriere var Parker en hyppig brukt bassist blant erfarne frijazzere som Cecil Taylor og Peter Brötzman. Ved inngangen til 80-tallet var han allerede en aktiv del av en gruppe yngre frisinnede amerikanske jazzmusikere - blant dem David Murray, David S. Ware og Matthe Shipp - som sammen med veteraner som Henry Threadgill og Cecil Taylor stod som en motvekt til den økende populariteten til ultrakonservative Wynton Marsalis og hans medkumpaner. Marsalis raljerte mot det meste av utviklingen i jazzen etter 1960 og for en musikk i tråd med tradisjonen, men Parker forstod at en av de viktigste bestandlene i jazzhistorien er at den har vært i stadig forandring og fornyelse. Denne åpensinnede tilnærmingen til jazz har preget det meste av Parkers musikk.

På 90-tallet var William Parker blitt et anærkjent navn i jazzens mer avantgardiske kretser. I 1991 spilte han sammen med saksofonist Charles Gayle og tidligere John Coltrane-trommis Rashied Ali inn Touchin' On Trane, en tour de force av en hyllest til Coltrane som står igjen som en av undertegndedes favroittplater fra det tiåret. Samtidig var Parker allerede i gang med å utvikle egne prosjekter, blant dem et større ensemble som fikk navnet Little Huey Orchestra samt en kvartett under hans navn. Den monumentale kvartettutgivelsen Peach Orchard fra 1998, hvor også den ekstraordinære perkusjonisten Susie Ibarra medvirker, er en annen av 90-tallets absolutte favoritter.

I og med hans etterhvert markante posisjon i moderne jazz, samt at han er en formidabel bassist og bandleder, har William Parker av og til blitt sammenlikninget med Charles Mingus. Som bassister har de riktignok visse likheter, begge har en hang til kraftige toner og duvende grooves framfor frenetiske bassganger, men Parkers spill er mer mantraaktig, minimalistisk og melankolsk. Et av de beste eksemplene på dette er åpningssekvensen på David S. Wares «Aquarian Sound» fra Flight Of I, hvor han sammen med pianist Matthew Shipp, trommis Marc Edwards og saksofonisten Ware bygger opp det nydeligste stykke spirituell jazz på denne siden av Coltrane og Albert Ayler. Men Parker behersker også høyt tempo med stil. For bekreftelse på det er det bare å lytte til åpningssporet på nevnte Touchin' On Trane.

Mens Mingus var kjent som «the angry man of jazz», noe som også preget hans musikk, virker William Parker å være en langt mer behagelig figur. Ikke at han ikke har en samfunnsbevissthet - «James Baldwin to the Rescue», en hyllest til den homofile afro-amerikanske forfatteren, er en av hans signaturlåter – men der Mingus gjerne hamret i bordet har Parker en mer kontemplativ tilnærming. Komposisjonene hans, likt måten han spiller på, er ofte bygd rundt det som kan virke som relativt enkle riff som gjerne gjentas i intervaller, noe som kan gi lytteren inntrykk av en meditativ stemining. Men den tilsynelatende enkelheten i bunnen gir låtene en fleksibilitet som Parkers medmusikanter kan utnytte seg av, for eksemple i form av hardtsvingende samspill i William Parker Quartet eller de mer komplekse arrangementene i Little Huey Orchestra. De to platene William Parker ga ut under eget navn i fjor, kvarettutgivelsen Petit Oiseau og orkesterplaten Double Sunrise Over Neptune, er gode eksempler på både likhetene og spennet i Parkers musikalske unvers.

Parker har ikke bare holdt seg til kvartett eller ensemble-formatene. Han har jobbet i flere duo-prosjekter, den kanskje viktigste av de sammen med perkusjonisten Hamid Drake, Parkers mest trofaste samarbeidspartner. I tillegg har han sammen med Drake jobbet i flere trioer, blant andre med den norske saksofonisten Frode Gjerstad. Parkers allsidighet og åpenhet for nye uttrykk har ført til at han har samarbeidet med musikere også utenfor de mer tradisjonelle rammene til jazz. Han spiller blant annet på Yo La Tengos nydelige Summer Sun, og han har også samarbeidet med avantgarde-DJen DJ Spooky samt electronica-duoen Spring Heel Jack.

Det er en skam at William Parkers musikk ikke er bedre kjent på disse breddegrader. Han kunne for eksempel vært en ypperlig «artist in residence» under Molde Jazz. Intill det skjer anbefales det å oppsøke platebutikker som driver med import, og ta med seg minst en plate fra hans etterhvert svært sterke diskografi.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.