Altfor ofte blir slike bilder tatt frem som eksempler på 80-tallet. Et utall mer eller mindre gjennnomtenkte samleplater samt retro-kolleksjoner på H&M vil gjerne ha oss til å tro at 80-tallet kun var Stock, Aitken & Waterman, pastell og skulderputer. Ved å peke på de samme eksemplene har en del musikkkritikere, spesielt norkse, i lang tid prøvd å svartmale 80-tallet som en kulturell ødemark preget av dårlig smak (dvs., med unntak av når de har villet hylle «de fire store» i norsk rock). Peonget er at dette kun var en liten, dog veldig synlig, del av 80-tallet. Der var så mye annet som skjedde også.
Jeg har mistanker om at de kritikerne som mener 80-tallet var en lite interessant tid blant annet gjør det fordi de selv var unge på 60- eller 70-tallet, og at de som en refleks holder de tiårenes verdier høyere enn det de så på 80-tallet. Men her ligger det et problem. På slutten av 70-tallet og spesielt på begynnelsen av 80-tallet ble monokulturen, altså tanken om en felles populærkultur, stadig mindre tydelig, noe som til dels skyldes det forsøksvise monopolet til de store multinasjonale plateselskapene og den paralelle framveksten av uavhengie plateselskaper. Utviklingen og spredningen av synthesizere samt kjappere innspillingsmuligheter førte til at det ble enklere, raskere og billigere å produsere musikk. Ankomsten til MTV forsterket fokuset på det visuelle uttrykket, og disse utviklingene ble utnyttet til det fulle spesielt av de store multinasjonale plateselskapene. Der man bare noen år tidligere hadde sett en stor vilje til å satse på mer eskperimentelle popartister, ble det nå i større grad satset på det som enklest og fortest mulig kunne gies ut. Mange radiostasjoner ble i tillegg presset av de store selskapene til å spille det de krevde. Denne utviklingen satte mange musikere utenfor. Mange av disse musikernes motsvar ble å danne et nettverk av uavhengige plateselskap som oppererte utenfor rammene til de store selskapene. På den måten oppstod den en slags undergrunn som i allefall til å begynne med i mye mindre grad var en del av populærkulturen. Blant de uavhengige selskapene var nok viljen til å eksperimentere større, men de fleste musikerne hadde ofte ikke særlig mye mer til felles enn at de opererte i en økonomi utenfor mainstreamen.
Men dette er bare ett eksempel på hvor mangefassetert 80-tallet var. Framveksten av rap via gatekulturen til hitlistene er et annet. Men man må heller ikke glemme at undergrunnen og mainstreamen som så ofte før også kunne operere i dialog med hverandre. Som et eksempel kan man jo bare høre på de tidligste platene til Prince, som nok hadde mer til felles rent musikalsk med artister fra undergrunnen enn det mange liker å tro. 80-tallet var jo også en tid med fantastiske poplåter, både av den enkle og mer kompliserte sorten. Samtidig var nok ikke de store selskapene kun opptatt av samlebånd-artister, og rent verdimessig kunne det være sammenfallende ideer på store Sony såvel som på lille SST: både Bruce Springsteen og Minutemen sang om sin skepsis til Reagan-administrasjonen i musikken sin. Og bare for å ha poengtert det, motebildet kunne nok også være annerledes enn den Aqua hinter til i videoen sin: hadde vi kunnet tatt en tidsmaskin tilbake til en hardcore-konsert på 9:30 Club i Washington tidlig på 80-tallet ville det nok vært såpass mange der ikledd trange jeans og Chuck Taylor-sko til at man kunne tro man var på Revolver i dagnes Oslo.
Tidligere i sommer feiret det amerikanske magasinet SPIN 25-årsjubileet til Prince sin Purple Rain, og i slutten av juli ble Minutemens Double Nickels On the Dime hedret med sine like mange år på Bowery Poetry Club i New York. 1984 har lenge vært et magisk år for musikk for undertegede, og jeg vil nå trekke fra 25-plater fra nettopp dette året, og la de stå som musikalske eksempler på hvor allsidig og bra 80-tallet faktisk kunne være. Det er ikke nødvendigvis min toppliste fra 1984, men flere av platene under vil jeg hardnakket påstå er vel så bra som noe som har blitt utgitt både før og etter, eller som Minutemen synger, «This is Bob Dylan to me». Skulle du ha andre favoritter (jeg synes jeg kan høre Smith-fansen rasle med sabler allerede) vil det egentlig bare underbygge poenget mitt med denne artikkelen: 80-tallet var et mye bedre og mer variert tiår enn hva mange vil ha oss til å tro.
Minutemen - Double Nickels On the Dime: «This is poetry with jazz as it always should have been» som den amerikanske kritikeren Robert Christgau en gang sa. Det er dog bare en flik av sannheten. Riktignok var bassist Mike Watt og trommis George Hurley fleksible nok og dyktige nok til å tidvis spille omtrent som be-bopens mestere, men musikken har også en aggressivitet fra punken, og en puls som hinter om funk. I tillegg hadde de D. Boon, en storvokst kar med et enda større hjerte, på gitar og vokal. Innspirert av både arbeider-rocken til Creedence Clearwater Revival såvel som Ulysses av James Joyce, den over 40-låter lange Double Nickels... er en samling smarte, vittige, og varme små låter, samt et kritisk blikk på Ronald Reagans Amerika.
Hüsker Dü – Zen Arcade: Et ambisiøst dobbeltalbum om oppveksten til en gutt i Amerika er kanskje ikke så veldig «punk», og muligens noe avskrekkende, men på dette tidspunktet var låtskrivingen til Bob Mould og Grant Hart så sterk at det ikke er et kjedelig øyblikk å høre. Tidvis sårt, tidvis hardt, lett rotete (som vel er intensjonen – oppvekst, tross alt), men strålende poppete punklåter med «Turn On the News» som det kanskje absolutte høydepunkt.
The Replacements – Let It Be: Mens vi er inne på lett rotete er det en beskrivelse som kan passe the Replacements med Paul Westerberg i spissen også, selv om de på Let It Be har begynt å se verdien av å roe ned lfra tid til annen. Deres tidvis frenetiske, Stones-aktige punkpop fungerer perfekt som ramme til Westerbergs vittige tekster om unge menneskers prøving og feiling og atter prøving.
Bruce Springsteen - Born In the U.S.A.: I 1984 hadde Springsteen allerede plater som Born to Run bak seg, men som mange andre fant han mer å skrive om i det politiske landskapet på 80-tallet. Arbeiderklassesympatien er fremdeles gjennomgående, for eksempel i «Working on the Highway», men platen åpner med en rungende kommentar til Amerikansk utenrikspolitikk i form av tittellåten. På «No Surrender» synger han like sterkt om viljen til ikke å gi opp, samme hva, noe som er en verdi vi kan spore i flere av Springsteens låter. Når man i tillegg har en hit som «Dancing In the Dark» sitter man igjen med en vinner.
Laurie Anderson – United States Live: En 78-låter lang boks med live-innspillinger med Laurie Andersons underlig musikk høres kanskje ut som det kan bli i meste laget, men United States Live er aldri kjedelig der Anderson får fram de mest fasinerende og underlige steminger og karakterer ved hjelp av stemmelek via blant annet vocoder, for ikke å glemme hennes elektriske fiolin.
King Sunny Adé – Aura: Denne perlen av en afro-popplate har ikke vært å få på CD på en stund. King Sunny Adé var allered stjerne i sitt eget hjemland Nigeria, men denne platen skulle gjøre han kjent også over dammen i USA. Aura oser av spilleglede og varme, og som bonus får vi Stevie Wonder som bidrar med munnspill.
Linton Kwesi Johnson – Making History: Få kan lese tekster så godt som Linton Kwesi Johnson. Når han attpåtill skriver så skarpt som han gjorde til denne platen, og har den bunnsolide backingen av dubbandet til mesterbassist Dennis «Blackbeard» Bovell, sitter vi igjen med meget sterk og groovy dub-poesi og låter som «Di Eagle 'an Di Bear» og «Wat About Di Working Class».
Run-D.M.C. - Run-D.M.C.: Med et knallhardt og nærmest minimalistisk lydbilde og blytunge beats, lett stakkato-aktig rapping, og bangers som «Rock Box» og «It's Like That», er denne langspillerdebuten fullt på høyde med alt annet Run-D.M.C. gjorde senere. Kanskje bedre, til og med.
Air (Henry Threadgill, Fred Hopkins, Pheeroan akLaff) – Live at Montreal International Jazz Festival: Etter at Air sin første trommis, fantastiske Steve McCall, gikk til andre prosjekter hadde Henry Threadgill og Fred Hopkins lagt Air på hylla. De rekruterte etterhvert Pheeroan akLaff til å ta over trommestikkene og tok navnet New Air. AkLaff var ikke like fleksibel og dynamisk som McCall, men han hadde et imponerende driv og en kraft i spillet sitt, og det merkes at det også må ha innspirert Hopkins og Threadgill på denne live-innspillingen fra 1983 (dog utgitt i 1984). Allerede i åpningskuttet, «Sir Simpelton», starter bandet i et herlig friskt driv, med akLaffs solide rytme og supergroovy, kraftige og elastiske basslinjer fra Fred Hopkins før Threadgills klare og nesten skjøre saksofonmelodier kommer inn, nesten som en motsats til den mer muskuløse rytmeseksjonen. Air var ikke som andre jazzband med avant-gardetendenser, og godt er det.
Prince and the Revolution – Purple Rain: Purple Rain er ikke min favoritt Prince-plate, men samtidig er det noe ved den som føles som selve essensen av denne sexdrevgens virke. Og for all del, den er proppfull av strålende låter, fra åpningen med «Let's Go Crazy» (svar: hell yes!) til powerballaden «Purple Rain». Allikevel er genistreken over alle her «When Doves Cry», en av åttitallets aller beste singler.
Åge Aleksandersen – Levva Livet: Å kalle Åge for Norges svar på Bruce Springsteen er en for enkel og muligens feil analyse. Likevel finnes det likhetstrekk å spore, ikke minst i fortellinger med bakgrunn i fra arbeiderklassen. Men styrken til Levva Livet er, i tillegg til de gode låtene, følelsen av samhold og viktigheten av å ikke gi opp som Åge klarer å kanalisere, noe som kan likne litt på hva Springsteen prøvde på rundt samme tid. I tillegg til tittelllåten er det ikke episke «Lys og Varme» som fanger essense av hva Levva Livet handler mest om, men den til sammenlikning sparsomt instrumenterte «Regnbuen og Luftslottet», en aldeles nydelig sang om solidaritet og/eller kjærlighet. Eller var det fylla.
Go-Betweens – Spring Hill Fair: Et av tidenes flotteste popband ga i 1984 ut sin kanskje røffest produserte plate. Men de gode låtene er selvfølgeig aldri langt unna. Nydelige «Bachelor Kisses» åpner platen, mens den såre «Part Company» og den bitre «Draining the Pool For You» føyer seg inn i den lange rekken over McLennan- og Forster-klassikere.
R.E.M. - Reckoning: EPen Chronic Town og debut-plata Murmur satte kanskje i støkk i ganske mange og var første steg på veien for det som skulle bli tidens kanskje mest populære alternative (selv om de neppe kan kalles det lenger) band. Men jeg lurer meg på om ikke Reckoning er en bedre, mer konsis, og klarere plate. Låter som «So, Central Rain (I'm Sorry)» og «(Don't Go Back to) Rockville» er ihvertfall to argumenter jeg mener vil kunne underbygge en slik påstand.
Persian Gulf – Changing the Weather: Ikke så mye en plate som en EP, men like fullt meget skarp. Persian Gulf smått funky garage-folk danner bunn for vokalist Hal Shows sine velformulerte tanker rundt tingenes tilstand i Amerika, noe som til slutt får han til å synge «(I'm So Glad I'm) Living in the Free World», vel vitende om at at ikke er som det skal heler der.
Van Halen – 1984: Si hva du vil om eventuell kokainmisbruk og gitaronani, det som preger 1984 mer enn noe annet er det ekstremt gode humøret. Bak hver beat, hvert riff og forsåvidt også soloer er det nesten så du kan se for deg hele bandet stå å glise av spilleglede. Og David Lee Roth er i tillegg er en humørspreder av rang. «Jump» er muligens pophiten, mens «Hot For Teacher» gjør en god jobb i å etterlikne en tenåringsgutts noe slibrige fantasi, men det er likevel «Panama» som får meg mest i gang.
Ti til:
Arto Lindsey/Ambitious Lovers – Envy
Los Lobos - How Will the Wolf Survive
The dB's – Like This
The Pretenders – Learning to Crawl
Half Japanese – Sing No Evil
Bangles – All Over the Place
Fat Boys – Fat Boys
Harlod Budd & Brian Eno – The Pearl
The Go-Go's – Talk Show
Herbie Hancock – Sound System
Chris Monsen
NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.
Posts
No comments:
Post a Comment