FAN #6: Gerge Russell (1923 – 2009)

Sent i sommer gikk den banebrytende amerikanske musikeren, komponisten og jazzteoretikeren George Russell bort. «George hvem?», sier du kanskje, og det er nok ikke så rart all den tid det har blitt skrevet såpass lite om han. Denne skjebnen står ikke i stil med hans betydelige bidrag i utviklingen av jazzmusikken etter be-bopen, eller med hans innsats i å få jazz inn i akademia.

George Rusell ble født i Cincinnati i 1923, og var tidlig et talent på både trommer og piano. På 40-tallet flyttet han som mange andre jazzmusikere til New York, der han begynte å komponere, og ble kjent med folk som Dizzy Gillespie, Gil Evans og John Lewis (fra Modern Jazz Quartet). Under et ett års opphold på sykehus, som følge av en alvorlig lungebetennelse, brukte Russell tiden til å komponere og å lese musikkteori. I likhet med blant andre Ornette Coleman hadde han begynt å se at selv den en gang avant-gardiske be-bopen hadde begrensninger som kunne utfordres. Tidligere hadde jazzkomponister basert seg på 12-takters blues og improvisasjon i forhold til mer eller mindre satte akkordprogresjoner. Dette gjorde det mulig for en musiker å forutse hvor den neste «svingen» var. Russells teori var at man kunne spille hva som helst innenfor skalaen til den akkorden som ble satt, og i tillegg skulle man kunne improvisere og spille så lenge man ville uten å bekymre seg for antall takter.

Det høres kanskje vel akademisk ut, men det hadde betydelige konsekvenser for jazzen. Russells teorier (som også er beskrevet i hans bok The Lydian Chromatic concept of Tonal Organization for Improvisation) har lagt grunnlaget for det som kalles modaljazz, som sammen med Colemans teorier (hvis «frijazz» var basert på improvisasjon over harmonier og melodier) er to av de viktigste utviklingene i etterkrigsjazzen. Om modaljazz er et ukjent begrep, så kjenner vel mange til Miles Davis sin Kind of Blue, som regnes blant modaljazzens mesterverk og er en av de mestselgende jazzplatene i historien. Da skulle Russells bidrag til jazzen være satt i perspektiv.

Russell ledet også noen fremragende albuminnspillinger selv. Den utgåtte Jazz Workshop (RCA, 1957) med bl.a. den frekke «Ye Hypocrite, Ye Beelzebub» og ikke minst den strålende Ezz-Thetics (Riverside, 1961), der saksofonist Eric Dolphy medvirker, er to av undertegnedes favoritter. Russell eksperimenterte også med senere bevegelser innen jazzen og jobbet i lang tid i skandinavia, men det var i utviklingen fra be-bopen på slutten av 50-tallet han virkelig har satt sine spor. R.I.P.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.