FAN #8: F*@k you-musikk

Å snakke om trender i musikk er en øvelse som fort kan slå flere veier. Så snart man har hevdet at noe er på gang på et felt, vil andre kunne finne noe annet andre steder, enten et direkte motsvar til førstnevnte eller rett og slett en parallell utvikling. Jazz er intet unntak. Denne artikkelen er ikke et forsøk på å påstå at følgende er det eneste som skjer innen moderne jazz, men et forsøk på å peke på ett element som har vært fremtredende i deler av jazzen i senere tid.

I løpet av de siste par tiårene har det vært flere eksempler på jazzmusikere som i større eller mindre grad har latt seg inspirere av rock-relaterte uttrykk, som for eksempel punk. I motsetning til mye av de tidligere rock- og jazz-koblingene, som for eksempel mye av «fusion»-jazzen på 70-tallet, later ikke inspirasjonen til den nye generasjonen først og fremst å ligge i en fascinasjon for rockens ekstravagante sider. Det virker heller som om man har hatt et ønske om å koble drivet i rock med jazzens større muligheter for improvisasjon – noe folk som Miles Davis for så vidt også drev med på plater som On the Corner. En vesentlig forskjell er nok at mange i den nye generasjonen har vokst opp med hardere former for rock, noe som kan ha bidratt til at skillelinjene mellom de to musikalske uttrykkene har blitt visket ut eller rett og slett oppfattet som irrelevante, for eksempel ved at de har innsett at det kan være en kobling mellom såpass energiske musikalske uttrykk som frijazz og punk.

Som et eksempel på denne nye generasjonen med jazzmusikere kan man trekke fram saksofonisten Ken Vandermark. Mye av hans musikk har hatt en hardtslående men fleksibel rytmeseksjon i bunnen, noe som ble ekstra tydelig på utgivelsen Oslo / Chicago: Breaks med (((Powerhouse Sound))) fra 2007. Den New York-baserte bassisten og komponisten Adam Lane har sagt at musikken han lager med the Full Throttle Orchestra er et forsøk på å viske ut forskjellene mellom jazz, noise, punk og «music of questionable worth» (sic.). I et ofte sitert intervju med The Vermont Review, erklærte den anerkjente pianisten Matthew Shipp sin kjærlighet for Black Flags Damage og mente at det kunne være store likheter i energien i jazz og punk. På sitt beste, sa han, er både jazz og punk «fuck you! music». Litt flåsete, men også litt morsomt. Her til lands har også jazz-trioen the Thing – med Paal Nilsen-Love, Ingebrigt Håker Flaten og Mats Gustafsson – hintet om sin mangfoldige musikalske bakgrunn ved å covre låter av the Sonics og Yeah Yeah Yeahs. Gustafssons sambarbeid med Sonic Youth er også et signal om koblingen mellom avantgardisk rock og jazz-uttrykk.

Baltimore-bandet Quartet Offensive ga tidligere i år ut albumet Carnivore, en plate som kobler rock og jazz på en engasjerende måte. Bass og trommer spiller kraftige grooves, samtidig som de sammen med en fuzz-tung gitar danner riff – litt Led Zeppelin her, litt Fugazi-aktig der – som gir grobunn for videre improvisasjon for så vel blåsere som dem selv. Platen er både heftig og vilter, men inneholder nok av pusterom til at man ikke føler seg overkjørt.

Siden 60-tallet har mange rockemusikere og punkere forsøkt å trekke linjer mellom frijazz og energisk rock. Fra den såkalte No Wave-scenen i New York ved overgangen fra 70- til 80-tallet finnes det flere eksempler ikke bare på jazz-inspirert avantgarde-punk, men også meget interessante sjangeroverskridende og rock-inspirert jazz fra folk som Bill Laswell, Sonny Sharrock, Peter Brötzmann og Archie Shepp. Som sagt skal man være forsiktig med å være for bombastisk i å påpeke trender, men det virker som om vi på ny er vitne til en generasjon jazzmusikere som er interessert i å utforske spennet mellom jazz og rock.

Chris Monsen

NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.