Threadgill sin musikalske karriere startet i musikerkollektivet Association for the Advancement of Creative Musicians sammen med blant andre folk fra Art Ensemble of Chicago. Det var her han møtte bassisten Fred Hopkins og trommisen Steve McCall, og sammen dannet de den strålende frijazz-trioen Air på begynnelsen av 70-tallet. Jeg har skrevet om Air i et tidligere nummer av FAN og ikke skal gjenta altfor mye her. Det er dog viktig å nevne at i Air stod likhetsprinsippet, som var en bestandel av tankegangen bak frijazz, veldig sterkt. Både bass, trommer og saksofon var like viktige bestanddeler i trioens tidvis frenetiske men også catchy og underholdende avantgarde-jazz.
På 80-tallet skulle Herny Threadgill skape seg et navn som en komponist og arrangør av rang. Med ensemblene Henry Threadgill Sextet og Sextett, som begge forøvrig i realiteten var septetter, spilte Threadgill inn seks plater som alle holder et overbevisende høyt kvalitetsnivå, og må ha kommet som friske pust i en tid da bakstreverske folk som Wynton Marsalis fikk litt vel mye rom å boltre seg på. Musikken på Sextet/Sextett-platene er en eklektisk blanding av flere sjangre, blant annet post-bop og frijazz, en touch av Duke Ellington samt noen nesten Kurt Weill-aktige krumspring. I det ene øyeblikket kan man høre en gravfølge-blues à la New Orleans, før man i det neste blir kastet rundt med fandenivolske bevegelser av heftige bassganger og kraftfulle saksofon- og trompetriff. Deretter kan det komme et funky rock'n'roll-driv anført av trommisen, før man ender i New Orleans igjen. Om ikke alt dette skjer i løpet av en komposisjon, kan man fort oppleve det i løpet av en av Threadgills plater.
Man kan kanskje frykte at slike innfall vil bli for mye av det gode, men Threadgills evner som komponist og arrangør gjør at elementene veves såpass godt at det mer kan betegnes som umiskjennelig Threadgill heller enn et sammensurium av ulike referanser. Det er både alvor og humor i mye av denne musikken, noe som gjenspeiles i titlene Threadgill har gitt de ulike komposisjonene, som for eksempel «Just the Facts and Pass the Bucket» og «The Devil Is On the Loose and Dancing With a Monkey». Alle Sextet-/Sextett-platene er strålende på hver sine måter, men jeg vil spesielt trekke fram Just the Facts and Pass the Bucket fra 1983 og Rag, Bush & All fra 1989. Sistnevnte mener jeg også at ikke bare en av det tiårets beste jazzplater, men en av 80-tallets beste plater punktum. Platene er desverre ute av produskjon, men finnes til overkommelige priser via ulike bruktmarkedportaler på nettet.
Siden 1990 har Threadgills produktivitet hva plateinspillinger angår vært noe dalende, selv om han har spilt mye live. Han har derimot eksperiment med nye konstellasjoner, mest kjent av disse er nok den gitar-tunge gruppa Very Very Circus, som også brukte tuba i stedet for ståbass og dermed ble det første gang Fred Hopkins ikke deltok på en Threadgill-utgivelse.
Og nå er vi altså her, ved Zooid og deres tredje utgivelse. I følge The Free Dictionary er en av definisjonene på en zooid «An organic cell or organized body that has independent movement within a living organism», noe som kan videreføres til hvordan mye av Threadgills musikk oppleves. Zooid, en kvintett, er det minste ensemblet Threadgill har spilt inn plate med siden Air. Mindre ensembler kan gi rom for større fleksibilitet for musikerne, noe som videre kan gjøre det lettere å balansere mellom ferdigkomponert materiale og improvisasjon, noe Threadgill alltid har etterstrebet. De første smakebitene fra plata virker svært lovende, muligens er det mer angulært enn på lenge, men samtidig virker det veldig lekent.
Forfatteren, historikeren og radiopersonligheten Studs Terkel skrev om Henry Threadgill: «It would be difficult to overestimate Henry Threagill’s role in perpetually altering the meaning of jazz..…He has changed our underlying assumptions of what jazz can and should be.» Se ikke bort ifra at han med This Brings Us To, Vol.1 nok en gang vil utfordre enkeltes forutinntattheter om hva jazz skal og bør være.
Chris Monsen
NB: Fan Fanzine er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Det finnes kun i papirutgave. Artiklene som er postet på denne bloggen er lagt ut som de var da de ble sendt til redaksjonen, og er følgelig uten bilder og artwork. Mange er skrevet off the cuff, og kan derfor ha et noe muntlig eller blog-aktig preg.
Posts
No comments:
Post a Comment